Norge har et kulturminnelovverk som ikke tildeler arkeologi etter reformasjonsåret 1537 verdi som kilde til historisk kunnskap. Fredningsgrensen ved dette tilfeldig utvalgte året utgjør en av de største motsigelser i dagens forvaltningspraksis. En vurdering om fredningsgrensens relevans og levedyktighet vil måtte står sentralt i lovutvalgets arbeid mot et nytt kulturmiljølovverk. 

Hvor blir det av historien om det etterreformatoriske Norge hvis ikke denne grensen endres? 

Kulturminner er kilder til kunnskap 

Kulturminnevernets uttalte verdier og målsetninger er at kulturminner er kilder til kunnskap, og at kunnskap skal underbygge den norske kulturarvens forvaltning. Det er imidlertid et beklagelig paradoks at enkelte kulturminnetyper med stor kildeverdi tildeles verken kunnskapsverdi eller vern i dagens forvaltningspraksis. 

Mens arkeologiske kulturminner fra tiden før reformasjonen i 1537 tildeles høy kunnskaps- og verneverdi gjennom kulturminneloven, er dette ikke tilfellet for begravde arkeologiske levninger som dateres til århundrene etter 1537. Ettersom de mangler juridisk vern, kan kulturlag, begravde konstruksjoner og gjenstander fra tiden etter 1537, fjernes og ødelegges uten arkeologisk dokumentasjon. 

De viktigste unntakene er samiske kulturminner eldre enn 1917 og skipsfunn og deres laster som er over 100 år gamle. Historiske bygninger og byggverk som ble bygget før 1650, er også automatisk fredet, mens senere bygninger blir gjenstand for individuell vurdering. Selv om Norge i 1995 ratifiserte Malta-konvensjonen som forplikter landet til å ivareta et representativt utvalg av arkeologiske kulturminner uansett alder, er dette i dag ikke tilfellet. 

Vi lever med et lovverk som ikke tar hensyn til moderne tenkemåter både innenfor kulturminneforvaltning og historieforskning. At etterreformatorisk arkeologi ikke tildeles verdi som kilde til historisk kunnskap, er problematisk av flere grunner. 

Men i bunn og grunn betyr det at de siste 500 årenes historie skrives med utgangspunkt i et ufullstendig og skjevt kildegrunnlag. Historien om vår nære fortid skrives stort sett av historikere og bygningshistorikere med utgangspunkt i deres kildemateriale; nemlig tilfeldig bevarte skriftlige kilder, bygninger og anlegg.

Sentralt i nyere samfunns- og historieforskning er imidlertid erkjennelsen av at både enkelte menneskeliv og samfunnet som helhet, utformes gjennom utallige allianser av mennesker og materielle ting. Dette gjelder både i nåtid og fortid. 

Tidligere generasjoners mennesker var like avhengig som oss av materielle ting for utfoldelsen av deres liv og handlinger. Mange av tingene de etterlot seg ligger bevart i kulturlagene som har akkumulert seg i byer og andre steder der folk har levd sine liv. Skal man prøve å forstå hvordan tidligere liv og samfunn har utfoldet seg, må vi også ta i betraktning disse etterlatte hverdagslige tingene. 

Historie kan - og bør - også skrives med utgangspunkt i det materielle. Hvis vi ikke gjør det, fortrenger vi historiens kompleksitet. Arkeologi - med sin tilgang til mangfoldige materielle levninger - har dermed en nøkkelrolle som leverandør av ny kunnskap om de siste 500 års samfunnsutvikling i Norge.

En foreldet vernepraksis 

Norge er alene blant de skandinaviske land i å ekskludere store deler av de siste 500 årenes arkeologiske kulturarv fra sin vernepraksis og historieskriving. Hvorfor har det blitt slik?

Til tross for implementeringen av moderne verneprinsipper og praksis generelt, viderefører Norges kulturminnelov et syn på historie og en vernefilosofi som er forankret i tenkning og ideologi fra 1800-tallet. Dagens lovverk opprettholder nemlig prioriteringer som ble stiftet i Norges første kulturminnelov fra 1905. 

Loven var sterkt påvirket av den nasjonal-romantiske ideologien og store historiske fortellinger som sto bak den nye nasjonens oppbygging. Spesielt middelalderen ble foretrukket som den stolte storhetstiden til et politisk uavhengig og kulturelt levende Norge. Dette stod i kontrast til perioden mellom reformasjonen i 1537 og norsk uavhengighet i 1905 som datidens historikere oppfattet som en kulturell tilbakegang. 

Reformasjonen ble ansett som en katastrofe for Norge. Høykulturen ga etter for det som ble betegnet som den "lange vintersøvn" under dansk styre før 1814. 

Det er et forunderlig paradoks at kulturminnelovgivningen i dagens moderne sekulære stat anvender en religiøs begivenhet - den protestantiske reformasjonen - som et hovedkriterium for verdisetting og vern av et historisk kildemateriale. 

I tillegg opprettholdes de ideologiske og politiske verdenssynene til 1800-tallets historikere og kulturvernere, til tross for at den moderne historieforskningen for lengst har forkastet datidens store fortellinger og oppdeling av historie i atskilte kulturelle epoker. 

Det er følgelig vanskelig å forene den foreldede og unyanserte tankegangen som er foreviget i dagens arkeologiske lovgivning, med forvaltningsmyndighetenes påstand om at dagens kulturminnevern baseres på, og styres av, kunnskap. 

Den synlige fremfor den usynlige 

Kulturminneforvaltningen har i tillegg en inngrodd favorisering av den synlige kulturarven - det vil si stående bygninger, byggverk osv. - over den usynlige kulturarven i form av de arkeologiske kulturlagene og deres innhold av materiell kultur. Dette er en konsekvens av sektorinndelingen som preget kulturminneforvaltningen etter 1905. 

Gjennom en stor del av 1900-tallet prioriterte forvaltningen utvalgte stående monumenter, bygninger og gjenstander som minnet om den fjerne fortiden, og som hadde iboende estetiske, arkitektoniske eller etnografiske verdier. Dette skyldes dominansen av bygningsspesialister, kunsthistorikere og deres kilder i den rådende vernediskursen. Det var ikke før langt inn på 1900-tallet at de usynlige middelalderske kulturlagene, gjenstander og strukturer fikk et mer omfattende vern. 

At myndighetene i dag fortsetter å prioritere den bygde kulturarven fra tiden etter 1537, fremfor den arkeologiske, så vi i forbindelse med revisjon av kulturminneloven i 2000. Der ble stående bygninger bygget mellom 1537 og 1650 tildelt vern, som ble begrunnet i nye faglige oppfatninger om bygningenes verdier som kilder om eldre håndverkstradisjoner. At arkeologiske kulturminner fra samme tidsperiode har en tilsvarende verdi som kilder til kunnskap om historiske forhold ble ikke vektlagt.

Motsetningene i søkelyset 

Hva har i så fall blitt gjort, og hva skjer i dag, for å sette søkelyset på de åpenbare motsetningene og skjevhetene i dagens vernepraksis? Hvilke muligheter har blitt brukt for å frembringe og påvise kunnskaps- og opplevelsespotensialet som ligger i arkeologiske kulturminner fra nyere tid? Og hvilke utfordringer står vi fortsatt overfor med hensyn til vern av denne utsatte og forsvinnende kunnskapsressursen? 

Disse var spørsmål som det ble satt søkelys på i 2009 da Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) ble tildelt midler fra Norges forskningsråd for å gjennomføre et forskningsprosjekt om verneskillet ved 1537. Tildelingen viste til den gryende erkjennelsen i forsknings- og forvaltningsmiljøene at verneskillet er en alvorlig anomali i et moderne forvaltningsregime. Forskningsprosjektet bidro til å sette kunnskapspotensialet og forvaltning av etterreformatorisk arkeologi på dagsorden. 

Ett hovedmål var å påvise at manglende vern og neglisjering av kildeverdien i arkeologiske kulturlag fra de siste 500 årene står i motsetning til utviklinger på både forvaltnings- og forskningsfronten de siste årene. Resultatene er publisert i to artikkelantologier, en doktoravhandling, samt flere artikler (se litteraturlisten under). 

Men allerede siden 1970-tallet har det vært sporadiske forsøk på å påvise kunnskapsverdien som ligger i etterreformatorisk - eller nyere tids - arkeologi. Det er imidlertid først i de siste 10 til 15 årene at det har oppstått et større engasjement ledet an av NIKU, Byantikvaren i Oslo, Norsk Maritim Museum, NTNU og en rekke fylkeskommuner som har foretatt undersøkelser i tilfeller der alternative finansieringskilder har vært tilgjengelige, eller hvor tvetydigheter i lovverket tillater spillerom. 

Selv om undersøkelser av etterreformatoriske kulturlag i hovedsak kun kan gjennomføres og finansieres gjennom frivillig avtale med tiltakshaver, eller at staten eller kommuner bidrar økonomisk, har det blitt foretatt et økende antall slike arkeologiske undersøkelser siden 1970-tallet. De fleste har imidlertid oppstått og blitt finansiert på ad hoc basis.

Særlig verdifulle har de siste 20 årenes store undersøkelser gjennomført av NIKU og Norsk Maritimt Museum ved Oslo havn vært. Det kan med rette hevdes at utbyttet av fremgravde fartøy, strukturer og gjenstander fra havbunnen og kaifronten har endret vår forståelse av Oslos utvikling i tidlig etterreformatorisk tid, noe som ellers er dårlig dokumentert. Det foregikk en intensiv utbygging av kaiene i forbindelse med veksten av internasjonal handel og den nyopprettede tømmerhandelen spesielt. 

Dette fremgår av de påviste fundamentene til en rekke brygger, mange nedsunkne fartøy og tusenvis av gjenstander som ble tapt som nedsunket last eller som ble kastet her som utfylling i forbindelse med landgjenvinning. Forut for denne nye arkeologiske kunnskapen, var Oslo på 1500-tallet ansett som en by i tilbakegang. 

Opplevelsesverdi 

I tillegg til forskningsverdien, innehar arkeologisk materiale fra vår nære fortid en stor opplevelsesverdi. Dette realiseres allerede i utgravningsøyeblikk ved bruk av gode formidlingsstrategier som engasjerer den lokale befolkningen. Dette var for eksempel tilfellet ved utgravningene på Torvet i Trondheim som fant sted midt i byens travleste strøk. Både forbigående og Facebooklesere fikk anledning til å følge med arkeologenes daglige oppdagelser på nært hold. 

Selv de mest banale og hverdagslige tingene innehar en stor tiltrekningskraft som evner å stimulere nysgjerrighet og begeistring i folk flest. De er håndgripelige levninger av levde liv som åpner for nye tanker og forståelser om hvordan vårt moderne samfunn har blitt til. 

Også godt tilrettelagte utstillinger kan formidle ukjente eller glemte historier fra fortidige mennesketilværelser som var både lik, og samtidig så ulik vår egne – som for eksempel de dagligdagse gjenstander som tilhørt proviantforvalterne og deres familier som er utstilt i Erkebispegården museum i Trondheim. Dette er imidlertid et sjeldent tilfelle. 

Landsdelsmuseene har i dag liten mulighet til å ta imot etterreformatorisk materiale med mindre det knytter til seg ekstrabevilgninger til konservering og magasinering. I de aller fleste tilfeller, kasseres alt av nyere tids arkeologiske gjenstander som innsamles på en utgravning.

Mot en ny forvaltningspraksis? 

Praksisen der enkelte fylkeskommuner tar initiativ til å vurdere kildeverdien til etterreformatoriske arkeologiske kulturminner og plasserer dem inn under regionalt viktige kulturminner, har blitt mer utbredt de siste årene. I noen tilfeller lykkes det å få kommuner med på at dette er viktig kildemateriale til lokal eller regional historie som bør sikres i forbindelse med at et tiltak gjennomføres. 

Utgravninger er på denne måten blitt gjennomført i for eksempel Kristiansand, Røros, Torvet i Trondheim, Levanger og flere steder i Vestfold. De fleste har imidlertid vært helt eller delvis finansiert av staten ved Riksantikvaren eller fylkeskommunen, eller i tillegg fått kommunale midler gjennom politiske vedtak. Så langt er det altså den regionale kulturminneforvaltningen som har stått bak de fleste initiativene til denne type undersøkelser, men som så har fått støtte fra kommunen eller Riksantikvaren. 

Aner vi kanskje her konturene av en mulig fremtidig forvaltningspraksis forankret i lokale verdivurderinger som kan videreføres og utvides i etterkant av regionreformen?

En annen interessant utvikling har funnet sted i Oslo der Byantikvaren har sett på mulighetene som ligger i bruken av Plan- og bygningsloven for å underbygge en fleksibel forvaltning av nyere tids arkeologi i bymiljøer. En bestemmelse som nylig er vedtatt her, kan muligens danne et første skritt mot en fremtidig nasjonal forvaltningspraksis. Byantikvaren har nemlig lyktes i å få vedtatt en områdeplan som sikrer etterreformatoriske kulturlag i hensynssoner i gatene og byrommene i Kvadraturen. 

Med denne bestemmelsen beskyttes de mest utsatte kulturlagene i Kvadraturen gjennom vern. Eventuelle inngrep vil være avhengig av dispensasjon etter Plan- og bygningsloven, og tillatelse gis kun på vilkår om sikring av vitenskapelig kildeverdi gjennom arkeologisk registrering eller overvåking som bekostes av tiltakshaver. Problemet er imidlertid ikke helt løst ennå, da det gjenstår å finne måter å sikre og finansiere konservering og magasinering av det utgravde materialet.

Avslutningsvis ser det ut til at mens det er gjort enkelte fremskritt nasjonalt, gjenstår det flere uløste problemer. Undersøkelser av etterreformatoriske kulturminner kan kun for tiden gjennomføres og finansieres gjennom frivillig avtale med tiltakshaver, eller at staten eller kommuner bidrar økonomisk. 

Selv om slike løsninger viser til en grad av bevisstgjøring og et aktivt forsøk på å sikre kildeverdien i en truet kunnskapsressurs, utgjør de i grunnen en ikke tilfredsstillende form for forvaltning da de tar utgangspunkt i vilkårlige utvelgelser av enkelte objekter, områder og spesielle saker. 

Forutsigbarheten og oversikten som er viktig for en faglig begrunnet og helhetlig verdisetting og forvaltning av denne mangfoldige arkeologiske ressursen, mangler. Dette må tas hensyn til i utredning av den nye kulturmiljøloven, enten ved at vernegrensen ved 1537 fjernes, eller i form av løsninger som tillater en selektiv form for vern der verdibegrunnede prioriteringer foretas. 

Kanskje da vil vi endelig kunne sikre grunnlaget for skrivingen av en mer fullverdig, nyansert og innholdsrik historie om Norges befolkning og samfunnsutvikling i nyere tid.

Relevant litteratur 

• McLees, C. 2020. Ett årstall styrer kulturminners verdi. Fortidsvern 2020 (1), 60-71. 
• McLees, C. 2019. Etterreformatorisk arkeologi: en verdifull kilde til kunnskap om vår nære fortid. Årbok - Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring 2019, 155-176. 
• McLees, C. 2019. Materialities of Modernity and Social Practice in Trondheim c. 1500-1800. An Archaeological Contribution to the Study of Post-Medieval Norway, Doctoral Theses at NTNU, 2019: 26, http://hdl.handle.net/11250/2584587 
• Paasche, K. (red.) 2016. 1537 – det vanskelige skillet. Forskning på og forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid, Vitark 10, Acta Archaeologica Nidrosiensa, Trondheim. 
• Fagerland, T-E. og Paasche, K. (red.) 2011. 1537- Kontinuitet eller brudd? Trondheim Studies in History. Tapir Akademisk Forlag. Trondheim.