Jakten på en PhD-stilling

Jeg husker det fortsatt. Dagen jeg tok imot telefonen og erklærte: ”Farmor? Farfar? Jeg kommer til å bli den første doktor Mahan!”

Det ble litt stille i andre enden. ”Karina, du er bare ni år gammel. Bør du ikke vurdere andre karrieremuligheter først?”

Den stereotypiske akademikeren som sitter på et støvete bibliotek, appellerer ikke akkurat til så mange ungdom. De skal bli politimann, astronaut, filmstjerne eller spion. Eller helst alle fire på en gang. Så det var litt underlig for familien at jeg bestemte meg for noe så uvanlig i så ung alder.

Det er ikke bare vanskelig å ta doktorgraden – å komme inn er også en historie for seg selv. Det er en lang og tøff prosess, med veldig få kommer gjennom nåløyet. Her ønsker jeg å berette litt om mine egne erfaringer og jakten på en PhD-stilling.

Starten på forskning

På mastergraden stortrivdes jeg. Jeg skrev en masteroppgave om hva slags feil norske elever og studenter gjør når de skriver på engelsk. I tekstene var det setninger slik som ”she learned him what she knew” eller ”he was a very high man.” Jeg fant mange mønstre og forslag til hvordan man kan fikse på disse feilene. Resultatene førte til et intervju med Stavanger Aftenblad, og jeg skrev en populærvitenskapelig artikkel med foreleseren min, Lisbeth Brevik.

Folk engasjerte seg virkelig i masteroppgaven min etter dette. En administrerende direktør i oljebransjen kontaktet meg for å kjøpe en personlig kopi av masteroppgaven. Jeg ble til og med oppringt av en entusiastisk taxisjåfør som leste hele masteroppgaven på 120 sider for å finne ut hvordan han kunne forbedre engelsken sin for sin kanadiske kone. Det var da jeg ble overbevist om å ta doktorgraden. Når man formidler forskning, kan det engasjere mennesker!

Men selv om jeg fikk gode karakterer og vakte oppsikt med forskning, visste jeg ikke egentlig hva en doktorgrad innebar eller hvordan jeg skulle søke meg videre.

Å skue doktorgraden på hårene

Det er ganske lite tilgjengelig informasjon om hvordan doktorgraden fungerer i Norge, og det finnes så mange rare rykter. Ofte når jeg forteller fremmede at jeg er stipendiat, står plutselig samtalen stille. De vet ikke hva jobben min innebærer. Kanskje er det bare kjedelige universitetsgreier der man har nesen begravd i en bok dagen lang? Eller går man kanskje for den onde forskeren som skaper genetiske kloner på laboratoriet sitt? Så mystisk er det.

For å finne mer ut av dette tok jeg et kurs i doktorgradssøking på Universitetet i Oslo. Der lærte jeg blant annet at i Norge har vi faktisk noen av de beste vilkårene i verden for doktorgradskandidater. I Norge regnes en PhD-stilling som en fulltidsjobb. De aller fleste som tar doktorgrad, jobber for staten og får en standard lønn på cirka 430 000 kroner i året. Man er altså ikke student; man er forsker. For å forsikre seg om at doktorgradskandidatene er på et høyt nok nivå til å drive med seriøs forskning, må man ha tatt en mastergrad med minimum B i snitt.

En vanlig PhD-stilling varer i tre år. Den kan vare lenger om man underviser eller gjøre andre oppgaver, men man får vanligvis ikke mer enn tre år med ren forskning. NIFU har forsket litt på doktorgradsstillingen i Norge og konkluderte med at det var 9,000 phd-kandidater i 2011.[1] Det tar cirka 5 år for forskere i gjennomsnitt å fullføre doktorgraden. [2] I mitt felt (humaniora), er det bare 40% som fullfører på normert tid.

Søknadsprosessen i humaniora

Søknadsprosessen varierer stort fra felt til felt. Da jeg skulle søke doktorgrad, fant jeg ut at de krever en prosjektbeskrivelse i mitt felt. En prosjektbeskrivelse vil si en tekst på cirka 5-10 sider der man skriver om en forskningsidé. I løpet av disse sidene må man ha full oversikt over feltet man forsker på, hvorfor det man forsker på er viktig, hvilke metoder og design man skal bruke, tidsramme og budsjett. Slike ting lærer man ikke under masteren, og det er mange usagte regler for hvordan man skal skrive en god prosjektbeskrivelse. I stillingsutlysningen har de ofte en lang ønskeliste. De vil gjerne at du skal forske på en spesiell tingeller skrive deg inn i et større forskningsprosjekt. Så må man sette seg inn i prosjekter og felt man ikke nødvendigvis kan om fra før av. Et annet spørsmål er hvordan kombinere alle disse tingene til et prosjekt man har lyst til å bruke tre år av livet sitt på? En god prosjektbeskrivelse tar ofte mange måneder å skrive.

I akademia skal stillingen gå til den mest kvalifiserte kandidaten. Alle institusjoner må legge ut en stillingsutlysning for å finne den beste kandidaten. Noen ganger ønsker ikke universitetet/høgskolen å ansette en ny person; de har allerede noen de kjenner som de har lyst til å ansette. Da blir utlysningen misbrukt – arbeidsgiveren skriver en spesifikk utlysning som bare passer til noen de har i bakhodet. Så uansett hvor god prosjektbeskrivelsen din er, er jobben ”lovet” til noen andre. Det kalles ”akademisk innavl.”[3] Ofte velger de bort dyktige folk fordi de ikke kjenner dem. Jeg hadde ikke kontakter stedene jeg søkte og da ble prosessen plutselig mye vanskeligere. 

Den første prosjektbeskrivelsen jeg skrev var til et større forskningsprosjekt om engelskens historie i Norge. Jeg brukte en måned på en prosjektbeskrivelse der jeg foreslo å forske på hvordan nordmenn bruker engelsk som arbeidsspråk i private selskap. Jeg leverte prosjektbeskrivelsen og ble innkalt til intervju. Jeg var en av tre søkere og følte jeg var så nær drømmejobben. Ingen advarte meg om hvor tøft et doktorgradsintervju kan være. Der pleier komiteen å ”teste” . Hvorfor har du valgt disse metodene? Men har du tenkt på dette? Så må man kunne forsvare valgene sine. Til syvende og sist syntes de ikke mitt forslag passet prosjektet godt nok. Prosessen fra da jeg leverte søknaden til jeg fikk svar var et halvt år. Så ble prosjektbeskrivelsen lagt i en skuff og så aldri dagens lys igjen.

Tøffe tider i vente

Søknadsprosessen skulle bli mye vanskeligere enn første forsøk. Totalt søkte jeg på seks doktorgradsstillinger og fikk avslag på fem av dem. Jeg endte opp med å skrive til sammen 60 sider med prosjektbeskrivelser. Jeg ble kalt inn til intervju og fikk høye forhåpninger. Så kom avslaget igjen, måneder etterpå i en formell mail. Det var det livet mitt bestod av i ett år. Flere av vennene mine ble innstilt til stillinger på første forsøk. Noen ganger føltes det som om jeg var den eneste som slet med å få en PhD-stilling. Nå vet jeg at det ikke stemmer. Det er ganske uvanlig å komme inn på første forsøk i mitt felt. Men siden de fleste av vennene mine var i realfagene, der prosessen er helt annerledes (og kanskje enklere), føltes det ut som om det var noe galt med meg.

Den verste perioden kom i mai. Jeg var på et årskurs i fransk i Frankrike og skulle hjem til Norge i juni. Jeg hadde ingen framtidsplaner – ingen jobb, leilighet eller studier som ventet meg hjemme. Planen var å bo hjemme hos mor og far til neste jobb dukket opp. Framtiden var usikker og hverdagen full av stress. Å søke på PhD. var tøft på mange måter. Mange av søknadsprosessene innebar en sakkyndig uttalelse fra en komite. Det betød at en gruppe med professorer skrev et langt dokument om alle søkerne, om hvor kvalifiserte de var til stillingen, og rangerte dem. Alt som jeg var usikker på om meg selv kom fram i de sakkyndige uttalelsene. For ung. For uerfaren. For lite gjennomtenkt prosjektbeskrivelse.

I humaniora er gjennomsnittsalderen for å være ferdig med doktorgraden 40 år.[4] Alle de andre søkerne var et sted i trettiårene minst. Så kom jeg, 24 år gammel, uten å ha mye erfaring med å publisere eller undervise. Hva kunne jeg bidra med? Hva hadde jeg der å gjøre? Når man ikke har hatt en fast stilling før, er det vanskelig å føle seg som en sterk kandidat mot førti andre som har like mye utdanning og mange år med erfaring bak seg.

Et positivt svar

Mai fortsatte sin gang. Jeg satt i Frankrike og ventet på å få avslag på den endelige søknaden. Jeg var ganske forberedt på å gi opp og hadde fortalt familie og venner at jeg aldri skulle søke PhD igjen. Så ringte instituttlederen og sa: ”Du er innstilt som første kandidat til stillingen. Gratulerer!”

Og dermed ble jeg PhD-kandidat i engelsk fagdidaktikk.

 

[1] http://www.nifu.no/files/2012/11/NIFUrapport2012-25.pdf

[2] http://www.nifu.no/files/2012/11/NIFUrapport2012-29.pdf

[3]http://universitas.no/nyheter/57058/verst-i-landet

[4]http://www.foustatistikkbanken.no/nifu/index.jsp?study=http%3A%2F%2F10.2...

Powered by Labrador CMS