Av Petter Erik Leirhaug

Hvorfor skal innsats telle ved vurdering og karaktersetting i kroppsøving, når det ikke gjør det i andre fag?

Det er ikke få ganger i løpet av de siste to årene jeg har fått dette spørsmålet. Fra lærere, skoleledere, elever og foreldre. På seminarer, fagsamlinger for kroppsøvingslærere og gjennom arbeid for Utdanningsdirektoratet med endring av læreplanen i kroppsøving. Men spørsmålet kommer også opp i mer uformelle settinger. Nå sist under en konfirmasjonsmiddag forrige helg. Jeg fortalte over bordet at jeg holdt på med et doktorgradsarbeid om vurdering i kroppsøving. Å ja, sa den jeg pratet med, da kan du kanskje svare på dette med innsats?

Episoden forteller at mange har fått med seg at læreplan og vurderingsordning i kroppsøving ble endret fra august 2012, og at det slett ikke er innlysende hvorfor innsats skal telle på karakteren akkurat i kroppsøving? Er kroppsøving så forskjellig fra andre fag?

Mitt svar er et famlende ja. Men før jeg skriver mer om det, vil jeg ta med tre eksempler som er ment å inspirere til hvordan en kan argumentere for at innsats fortjener en særegen posisjon i faget kroppsøving.

Eksempel 1: Ballen er ikke død, før ballen er død
I mange bevegelsesaktiviteter og spill er det vesentlig at utøveren yter sitt beste så lenge aktiviteten pågår. I en fotballkamp gjelder det å stå på fram til tilleggsminuttene er over og dommeren blåser i fløyta. Hvis spilleren ikke bruker kompetansen sin inn i kampen, spiller det liten rolle for eksempel hvor gode fotballtekniske ferdigheter spilleren har. Spilleren er også forventet å yte like stor innsats i neste kamp, dette uavhengig av hvilket læringsutbytte spilleren kan forvente.

Eksempel 2: Løp uten læring har verdi
Fysisk aktivitet er en viktig komponent i folkehelsearbeidet. Selv om kroppsøving ikke er i nærheten av et timetall som kan tilfredsstille Helsedirektoratets tilrådninger om daglig fysisk aktivitet, er det å yte innsats og være i bevegelse meningsfullt i forhold til fagets formål.

For å sette det på spissen: En elev løper fram og tilbake på banen og deltar i håndballspillet gjennom tre år i ungdomsskolen. Selv om eleven hverken forbedrer ferdighetene sine i håndball eller forståelsen for spillet i disse tre årene, gir det likevel mening i et folkehelseperspektiv at eleven fortsetter å løpe på banen og trives med å kunne delta.

Eksempel 3: Å være god er også å være en god sparringpartner 
I mange kroppsøvingsaktiviteter er elevens kompetanseutvikling avhengig av at de andre elevene yter innsats og opptrer målrettet ut fra aktivitetens logikk. Om makkeren i bordtennis bare tuller og slår vekk ballen blir treningssituasjonen håpløs. Slik sett vil det å yte målrettet innsats være fundamentalt i mange aktiviteter, også der eleven selv ikke mestrer aktiviteten så godt.

Så mitt svar er et forsiktig ja. Kroppsøving skiller seg litt fra andre fag ved at kroppen er fagets viktigste redskap, og ved at opplæringen tar sikte på å skape bevegelsesglede og legge grunnlag for aktiv livsstil ut fra egne forutsetninger. Faglige oppgaver forventer at elevene bruker og uttrykker seg med sin egen kropp, noe som gjør kroppsøving en smule mer personlig og emosjonelt enn fag som matematikk og samfunnsfag. Når det å kunne delta i bevegelsesaktiviteter og bli kjent med seg selv gjennom kroppslig utfoldelse er en del av formålet med faget, blir innsats underveis i læringsarbeidet et uttrykk for faglig kompetanse. Skal dette tas på alvor, er det helt nødvendig at det også verdsettes ved vurdering og karaktersetting.

Karaktersetting i kroppsøving er et av temaene på konferansen Kroppsøvingsfaget i bevegelse i juni.

(Forsidefoto: Andreas B. Johansen)