Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Hiv i Norge er ikke lenger en dødsdom som på 80-tallet, ei heller sett som en sykdom som bare rammer homofile og rusavhengige.

Hva kan vi lære av aids-historien?

Folks holdninger til nye sykdommer svinger. På 1980-tallet skapte viruset hiv og diagnosen aids massefrykt i det norske samfunnet, før sykdommen sakte forlot den offentlige bevisstheten.

I 2018 var det 6468 personer som levde med hiv i Norge, et tall langt fra de estimerte skrekkscenarioene fra 1980-tallet.

Sykdommen som en gang utfordret vår uforbeholdne tro på moderne medisin, blir i Norge i dag regnet som en kronisk sykdom som man lever med, fremfor å dø av.

På verdensbasis er hiv/aids likevel den sykdommen som tar livet av flest unge voksne mennesker, ifølge Folkehelseinstituttet (FHI).

Men hva skjer med den offentlige bevisstheten når det verst tenkelige epidemiscenario ikke slår til som i Norge, og hva kan vi eventuelt lære av dette i det globale pandemiåret 2020?

Uvitenhet og manglende interesse

– Aids endret våre tidsrytmer, argumenterer stipendiat Ketil Slagstad.

Hvordan aids endret forestillinger om fortid, nåtid og fremtid er tema for hans publiserte artikkel om utviklingen av hvordan aids ble fremstilt i norsk offentlighet, i perioden fra det første tilfellet av sykdommen ble dokumentert i Norge i 1983 og frem til 1996.

– Gjennom aidsepidemien ble det skapt mange fremtider med forskjellige horisonter i rommet mellom samfunn, presse, medisin og de berørte grupper.

Vellykkede forebyggende strategier og utviklingen av nye medisiner markerte i så måte begynnelsen på en ny epidemi: En epidemi av ignoranse, hvor kunnskapshull, manglende interesse, fortrengning og uvitenhet for sykdommen oppsto, beskriver Slagstad.

Stipendiat Ketil Slagstad ved Avdeling for samfunnsmedisin og global helse ved Universitetet i Oslo.

Oss og dem

En artikkel i VG fra 1982, ett år før det første aids-tilfellet ble påvist i Norge, konstaterte at en ny sykdom som rammet homofile, var oppdaget. I USA hadde flere allerede dødd.

Sykdommen dannet i årene som kom, et tydelig oss og dem og forårsaket en ytterligere stigmatisering av allerede utsatte grupper.

Ankomsten av aids, både i Norge og internasjonalt, representerte en kollisjon mellom moderne medisin og modernitet. Selv om det nettopp var utviklingen av det moderne samfunnet som hadde gjort moderne medisin så effektiv, var det mekanismene fra det samme samfunnet som nå ble fremstilt som en trussel, argumenterer Slagstad.

– Nye teknologier og moderne livsstil, inkludert det som ble ansatt promiskuøs adferd, var nå kjernen i den nye trusselen. Det dannet seg et bilde av at nye sykdommer stadig dukket opp og spredde seg raskt på tvers av samfunnsgrupper, land og kontinenter.

– Aids vekket minnet om en glemt fortid, fra en tid med pest og lidelse. Dette gjaldt ikke bare samfunnets frykt for en epidemi, men det påkalte også den lange historien om å bruke makt for å skille syke og særskilt utsatte fra resten av samfunnet.

Grobunn for aktivisme

Kan det plutselige fokuset på og synliggjøringen av seksuelle minoriteter, som følge av aids, likevel ha ført til en større aksept for homofile i tiårene som fulgte?

Ja, mener Slagstad som har sett nærmere på tema norsk aidsaktivisme, i sin forskning.

Historien fra tidligere epidemier viste at bevisstheten om sykdom, som tiltak mot spredning, ikke var nok i seg selv. Samfunnet måtte ta lærdom av situasjonen i USA for å vurdere og avverge mulige fremtidsscenarioer i Norge.

I stor grad var dette et arbeid aktivistene selv tok i egne hender. Sykdomskunnskap og atferdsendring med fokus på sikker sex ble vesentlig i dette arbeidet og homofile og lesbiske helsearbeidere, som selv hadde observert hvordan hiv rammet på nært hold, ble viktige aktører og brobyggere.

– For at informasjonsarbeidet og tiltakene skulle være effektive, krevde det kunnskap om hvordan folk faktisk levde, enten det gjaldt hvordan folk injiserte rusmidler eller hvordan de hadde sex.

Gav større åpenhet på sikt

– Aktivister, deriblant homofile helsearbeidere, ble slik uvurderlige for den offisielle responsen på aidsepidemien. Disse hadde troverdig og tilgang på tvers av samfunnsgruppene. Dette gjorde også noe med synligheten av homofile i samfunnet, og epidemien gav seksuelle minoriteter et offentlig ansikt som igjen ledet til større åpenhet på sikt, sier Slagstad.

Aids konstruerte og endret fremtider. Hiv i Norge i dag er ikke lenger en dødsdom som på 80-tallet, ei heller sett som en sykdom som bare rammer homofile og rusavhengige.

Slagstad mener at spenningen og kompromissene mellom tidligere erfaringer og forventninger om fremtiden like fullt er gjeldende. Fortsatt er det sånn at mange sliter med skam knyttet til å leve med hiv. Å bli bevisst om historiens betydning for nåtidens holdninger kan være frigjørende.

– Aidshistorien har ikke minst vist oss at i en pandemi med stor grad av usikkerhet, er det viktig at myndighetene er åpne om alt man ikke vet og om usikkerheter i kunnskapsgrunnlaget.

– I tillegg bevisstgjør denne historien oss om at epidemier rammer ulikt, forsterker sosiale forskjeller og ofte øker stigma mot allerede stigmatiserte grupper. Aidshistorien lærte oss at for at smitteforebyggende arbeid skal lykkes, må de utsatte og rammede gruppene trekkes med i politiske beslutninger, sier Ketil Slagstad.

Hiv-virus kan føre til aids

Aids forårsakes av viruset hiv. Aids er en samlebetegnelse på de aller alvorligste formene for hiv-infeksjon. Når pasienter med sterkt nedsatt immunforsvar får visse alvorlige infeksjoner og/eller spesielle kreftsykdommer, defineres det som aids.

Kilde: Store norske leksikon

Referanser:

Ketil Slagstad: The Past, Present and Futures of AIDS, Norway (1983-1996). Social History of Medicine, 2020. Doi.org/10.1093/shm/hkaa018

Ketil Slagstad: The Amphibious Nature of Aids Activism: Medical Professionals and Gay and Lesbian Communities in Norway, 1975-87. Medical History, 2020. Doi.org/10.1017/mdh.2020.21

Powered by Labrador CMS