Carl Henrik er statsviter (og samfunnsøkonom) og jobber til daglig på Institutt for statsvitenskap ved Universitet i Oslo. Her forteller Carl Henrik mer om sin forskning, forskerhverdag og veien inn i forskningen.

Herdis Hølleland, prosjektleder for Akademiet for yngre forskere og Carl Henrik Knutsen, medlem i Akademiet for yngre forskere

Hva forsker du på?

Jeg forsker på ulike sammenhenger mellom politiske institusjoner og prosesser og økonomiske forhold. Eksempler på spørsmål jeg har jobbet med er:

Hvilke typer økonomiske kriser øker sannsynligheten for revolusjon? Hvordan bruker diktatorer velferdspolitikk for å holde på makten? Er demokratier mer stabile i land med lavere inntektsulikhet? Er demokrati mer gunstig for økonomisk vekst i land med svake enn i land med sterke statsinstitusjoner? Hvordan påvirker valgsystemet økonomisk politikk og økonomisk vekst?

I mitt nåværende forskningsprosjekt samler jeg, sammen med kolleger fra ulike land, inn systematiske data på et stort antall politiske institusjoner i mer enn 80 land, over tidsperioden 1789-1920. Disse skal kobles opp mot data fra nyere tid, samlet inn i forbindelse med det store Varieties of Democracy-prosjektet jeg også deltar i. Vi koder objektive faktorer som hvor mange valgdistrikter et land har, samt mer subjektive vurderinger om hvordan institusjoner fungerer som ytringsfrihet, i praksis, for kvinner. For sistnevnte «leier vi inn»  historiske landeksperter over hele verden. Disse dataene vil være uvurderlige for, blant annet, å teste hvilke bestemte institusjonelle kjennetegn som driver økonomisk vekst og legger til rette for forskjellige typer omfordelingspolitikk.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskerhverdag tilbringes stort sett på kontoret i 7.etase på Blindern. Noen dager er hovedsakelig skrivedager, noen er analyse-av-data dager, mens atter andre er undervisnings-, administrasjons- og møtedager (både fysisk og skype). Lesing gjør jeg hovedsakelig hjemme i sofaen etter at barna har lagt seg.

Som Ph.D.-student jobbet jeg stort sett med aleneforfattede forskningsartikler. Fordelen med dette var at jeg ble tvunget til å skaffe meg et solid grep om alle de ulike sidene av forskningsprosessen, fra teoriutvikling, til datainnsamling og analyse, til skriving av det endelige produktet. De siste to årene har jeg imidlertid nesten kun startet opp samarbeidsprosjekter med ulike kolleger, og liker det enda bedre enn å jobbe alene. Jeg prøver å fokusere kun på ett prosjekt om dagen, men ender ofte opp med å dele tiden mellom to-tre. I noen har jeg hovedansvar for teoriutvikling, andre for analyse av data, og atter andre for presentasjon og skriving. Spesielt presentasjon og skriving er tidkrevende, men jeg har etter hvert lært meg å like (og mestre) denne delen av prosessen. Presis og klar formidling av argumenter og funn er nok en undervurdert del av forskningsprosessen, og er viktig for publisering og for å bli lest.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Helt fra jeg var liten har jeg vært svært fascinert av historie og samfunnsfag, men også av matematikk og statistikk (én sær hobby jeg dyrket på barneskolen var å lage diagrammer fra tabeller i Statistisk Årbok). På universitetet bestemte meg for å studere samfunnsøkonomi og statsvitenskap (jeg har en mastergrad i hver). Med denne fagkombinasjonen utviklet jeg, naturlig nok, en spesiell interesse for prosesser i skjæringsflaten mellom økonomi og politikk. Samtidig ble jeg svært positivt overrasket over muligheten for (og viktigheten av) å følge opp interessen min for statistikk. For å kunne oppnå en fullere forståelse av politiske og økonomiske prosesser må man kanskje lese en bok om politiske reformer i Storbritannia på 1800-tallet den ene dagen, og lære seg en ny statistisk teknikk den andre.

Avgjørelsen om å satse på forskerkarriere var en gradvis prosess, men skrivingen av Bacheloroppgaven på statsvitenskap var viktig. Jeg bestemte meg for å skrive om demokrati og økonomisk vekst, og bodde omtrent på biblioteket det semesteret. Jeg skaffet meg en svært god oversikt over litteraturen og feltet, og trivdes med det selvstendige «forskeroppdraget». Det ga mersmak, og begge Masteroppgavene mine, og senere Ph.D.-avhandlingen i statsvitenskap, ble gjort på lignende tematikk.