I en Dagsnytt 18-sending 24. mars i fjor tok tidligere leder for Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, til orde for at norske myndigheter bør akseptere dobbelt statsborgerskap. For oss som har studert hvordan de internasjonale debattene om dette spørsmålet har utviklet seg de siste 20-30 årene, og i tillegg kjenner Fremskrittspartiets restriktive holdning til å tilkjenne innvandrere statsborgerlige rettigheter, var dette tilsynelatende et oppsiktsvekkende forslag.

Av Arnfinn H. Midtbøen, forsker II ved Institutt for samfunnsforskning og medlem i Akademiet for yngre forskere

Statsborgerskap som symbol for tilhørighet

Hvorfor var det oppsiktsvekkende? Statsborgerskap representerer fullverdig medlemskap i en nasjonalstat. Det er bare statsborgere som har ubetinget rett til opphold, ut- og innreise, som kan stemme i parlamentsvalg og selv stille til valg, og som har rett til diplomatisk beskyttelse når de er i utlandet – og det er bare statsborgere som har verneplikt. Statsborgerskap er dessuten et symbol for tilhørighet fordi det markerer grensen for hvem som er innenfor og utenfor det nasjonale fellesskapet.

Globalisering og dobbelt statsborgerskap

Siden 1990-tallet har likevel menneskerettighetsaktivister, innvandringsvennlige forskere og partier på den politiske venstresiden argumentert for at stater bør åpne for å tillate dobbelt statsborgerskap. Begrunnelsen er at antallet mennesker som opplever en tilknytning til to eller flere land på samme tid, som en følge av globalisering og internasjonal migrasjon, de siste årene har økt kraftig. Innvandrere vil ofte ha en tilhørighet til opprinnelseslandet ved at slekt og venner har blitt værende, eller ved at engasjementet for den politiske situasjonen i hjemlandet vedvarer. Samtidig vil tilknytningen til det nye landet bli sterkere over tid. Også for etterkommere av innvandrere kan denne følelsen av en dobbelt tilhørighet være sterk. Aksept for dobbelt statsborgerskap ble derfor ansett som en politisk anerkjennelse av en genuin transnasjonal erfaring.

Så hva kunne da få Carl I. Hagen, den tidligere lederen av et parti som har hatt sakseierskap på innvandringskritikk og bestandig har stått for et sterkt vern om nasjonale grenser, til å argumentere for at Norge for første gang i historien burde akseptere dobbelt statsborgerskap – det som har blitt ansett som det liberale og innvandringsvennlige symbolet fremfor noe?  

Tap av statsborgerskap

Svaret ligger i en internasjonal utvikling som få hadde sett komme, og som har gitt statsborgerskapet fornyet relevans: Etter utbruddet av borgerkrigen i Syria i 2011, og særlig etter at verden fikk øynene opp for IS i 2013, kom fenomenet fremmedkrigere opp på den politiske dagsordenen i Norge og Europa for øvrig. At enkelte unge mennesker, gjerne europeiske statsborgere, bestemmer seg for å reise til Midtøsten for å delta i krigføring og i noen tilfeller for å delta i internasjonal terrorvirksomhet, resulterte i at mange lands myndigheter åpnet for å frata disse menneskene statsborgerskapet som straff. I løpet av de siste årene har land som Danmark, Tyskland, Nederland, Storbritannia, Belgia, Frankrike, Canada og USA endret lovgivning og står i dag fritt til å frata sine borgere statsborgerskapet dersom de verver seg til væpnede styrker i et annet land, knytter seg til en terrororganisasjon eller selv begår terrorhandlinger.

Det er bare én hake, og den gjelder i samtlige land nevnt: Statsborgerskapet kan bare fratas mennesker som også er statsborgere i et annet land. Dette skyldes det som siden Haag-konvensjonen i 1930 har vært et hellig prinsipp i internasjonal statsborgerrett – at man ikke skal kunne gjøre mennesker statsløse.

Carl I. Hagen forslag om at Norge burde akseptere dobbelt statsborgerskap, falt i en debatt om nettopp tap av statsborgerskap. Hans begrunnelse var ikke at Norge burde revidere lovgivningen av hensyn til innvandreres bånd til flere land. Nei, Hagens eksplisitte begrunnelse var følgende: Norge bør akseptere dobbelt statsborgerskap fordi det da vil bli mulig å innføre en hjemmel i lovgivningen som åpner for å frata mennesker statsborgerskapet dersom de velger å bli fremmedkrigere eller deltar i terrorvirksomhet.

Dobbelt statsborgerskap i Norge?

Så er spørsmålet: Er det sannsynlig at Norge vil innføre dobbelt statsborgerskap med denne begrunnelsen i overskuelig fremtid? Da Benedikte Moltumyr Høgberg, professor i offentlig rett, våren 2015 leverte sin utredning om tap av statsborgerskap til barne- og likestillingsminister Solveig Horne, konkluderte hun under tvil med at det kan innføres regler om tap av statsborgerskap i Norge, men kun i tilfeller der en person «sterkt har skadet nasjonens vitale interesser» gjennom terrorhandlinger, er over 18 år og vedkommende også har statsborgerskap i et annet land.

Horne stilte seg positiv til innføringen av dette virkemiddelet den gangen. Likevel: Da kommunal- og forvaltningskomiteen på Stortinget tidligere i vår – etter forslag fra SV og Venstre – på nytt diskuterte om dobbelt statsborgerskap skulle tillates i Norge, var ikke terrorbekjempelse eller forebygging av radikalisering blant argumentene. Fremskrittspartiet stemte imot – Carl I. Hagens synspunkter var fraværende – og de gamle frontene mellom restriktive og liberale synspunkter i norsk innvandringspolitikk fulgte i all hovedsak gamle skillelinjer.

Endring i dansk lovgivning

I denne omgangen ble det med andre ord status quo for Norges del. Vender man derimot blikket mot Danmark finner man et talende eksempel på omdreiningene som i dag finner sted på statsborgerrettens område i Europa. Danmark har siden begynnelsen av 2000-tallet vært en spydspiss i utviklingen av en restriktiv statsborgerlovgivning. Ikke desto mindre ble dobbelt statsborgerskap innført i Danmark i fjor sommer.

Det er to hovedgrunner til denne endringen: For det første at det gir dansker bosatt i utlandet – for eksempel i USA eller andre EU-land – muligheten til å bevare sitt danske statsborgerskap, eller å få det tilbake hvis de har mistet det. Og for det andre at dobbelt statsborgerskap, som representanten for partiet Venstre utrykte det, gir «økte muligheter til å ta statsborgerskapet fra danske statsborgere som eksempelvis begår terrorisme i Danmark, og utvise dem fra landet».

Den første rettssaken

I fjor høst kom den første rettssaken der den nye bestemmelsen ble tatt i bruk, den første av sitt slag i Skandinavia: Sam Mansour, ofte kalt «kalt «al-Qaidas talsmann i Danmark», ble i Østre Landsræt idømt fire års fengsel og utvisning fra Danmark på livstid, etter å ha blitt funnet skyldig i å støtte terror, trusler og hatefulle ytringer på sosiale medier. En serie tilsvarende saker har funnet sted blant annet i Frankrike og Storbritannia de siste årene.

Statsborgerskap og terror

Er tap av statsborgerskap et egnet virkemiddel for å forebygge deltakelse i internasjonal terrorvirksomhet? For min egen del tviler jeg på om dette virkemiddelet, hvis det noen gang skulle bli innført i Norge, vil ha en sterk preventiv effekt. De få personene som ender opp med å utføre terrorhandlinger vil antakelig være så ideologisk eller religiøst ekstreme at det å risikere å miste statsborgerskapet neppe er et tilstrekkelig ris bak speilet. På den annen side er det klart legitimt å vurdere kraftfulle sanksjoner overfor mennesker som benytter sitt statsborgerskap til å bygge terrornettverk eller utføre terroraksjoner i Europa.

Nye alliansepartnere

Det danske vedtaket om å akseptere dobbelt statsborgerskap viser i alle tilfeller hvordan tradisjonelle motstandere i innvandringsfeltet nå kan bli alliansepartnere i en sak som i tiår har vakt splittelse: Forkjempere for en liberal innvandringspolitikk og nedbygging av nasjonale grenser kan glede sine velgere med at man har kommet ett skritt nærmere en rettsorden som reflekterer det flerkulturelle samfunnet. Innvandringskritikere og nasjonale grensevoktere kan på sin side vise at de står opp i møte med internasjonal terror og omseggripende radikalisering, der aksept for dobbelt statsborgerskap er en pris de velger å betale for muligheten til å utvise borgere som deltar i terrorhandlinger.

De virkelige vinnerne

Uavhengig av begrunnelser: Dersom Norge skulle finne på å akseptere dobbelt statsborgerskap, vil de virkelige vinnerne være det overveldende flertallet av innvandrere og deres etterkommere, som aldri vil delta i internasjonal terrorvirksomhet. De vil få ubetinget opphold og fulle politiske rettigheter i landet de er bosatt i, uten å måtte gi slipp på sin følelsesmessige tilknytning til opprinnelseslandet.

Det er, oppriktig talt, ikke så ofte migrasjonsforskere gir honnør til verken Danmark eller Carl I. Hagen. Men kanskje er dette egentlig et ganske godt kompromiss.

Kort om innlegget

Blogginnlegget er en forkortet versjon av et foredrag holdt på Institutt for samfunnsforskning, 24. august 2016