«Kulturelle» forklaringer på demokratisering har lenge vært populære innen samfunnsvitenskapen. Etter andre verdenskrig ble ofte demokratiets sammenbrudd og Hitlers fremvekst i Tyskland forklart med anti-demokratiske verdier i den tyske befolkningen. Lignende argumenter ble fremført for Japan. På 50- og 60-tallet ble «katolske verdier» fremsatt som forklaring på autokratiske styreformer i Sør-Europa og Latin-Amerika. Selv om slike forklaringer mistet popularitet etter hvert som demokratier konsoliderte seg i disse landene, står fortsatt én «kulturell forklaring» sterkt - holder den mål? 

Av Sirianne Dahlum (PhD stipendiat, ISV, UiO) og Carl Henrik Knutsen (Professor, ISV, UiO og medlem av Akademiet for yngre forskere)

Populær teori

Én «kulturell forklaring» på demokrati er fortsatt populær: Demokrati antas å vokse frem oftere, og opprettholdes enklere, i land der befolkningen har relativt «frihetsorienterter» verdier og vektlegger idealer som selvbestemmelse og toleranse. En slik befolkning antas å lettere organisere seg og yte motstand mot diktaturer, og kostnadene ved å holde på plass autoritært styre blir svært høye. Likeledes vil en liberal befolkning kjempe hardere for å beholde demokratiet når det først er etablert.

Dersom dette kulturelle argumentet stemmer, har det implikasjoner også for internasjonale forsøk på å fremme demokrati i diktaturer. Slike forsøk, i land hvor befolkningen ikke støtter opp om liberale verdier, vil (i beste fall) være så godt som nytteløst. Demokratier i «illiberale» samfunn forventes å bryte sammen etter kort tid.

Argumentet har en lang historie, men den mest fremtredende nyere formuleringen er Ronald Inglehart og Christian Welzels bok Modernization, Cultural Change, and Democracy fra 2005. Det empiriske bevismaterialet – både i denne boken og andre studier som støtter argumentet – er hovedsakelig statistiske sammenligninger på tvers av land. Land der befolkningen har liberale verdier, som Norge eller Storbritannia, er gjennomgående mer demokratiske enn land med mindre liberale befolkninger, som Russland eller Nigeria. Dette har blitt anført som sterk støtte for denne «kulturelle demokratiforklaringen», også langt utenfor akademias grenser.

I en nylig artikkel i tidsskriftet British Journal of Political Science argumenterer vi imidlertid for at Inglehart og Welzels empiriske belegg ikke er særlig sterkt, ved grundigere ettersyn. Et hovedpoeng er nettopp at tidligere analyser hviler på sammenligninger på tvers av land, noe som leder lett til feilslutninger. Det er, rett og slett, mange andre faktorer som kan påvirke både hvorvidt et land blir demokratisk og hvorvidt befolkningen har liberale verdier. Kanskje er det politisk-historiske eller andre forskjeller mellom, på den ene siden, Norge og Storbritannia og, på den andre, Russland og Nigeria, som gjør at førstnevnte både er mer liberale og demokratiske. Videre kan «årsakspilen» løpe i motsatt retning: Å leve under demokratiske institusjoner kan gradvis gjøre befolkningen mer liberal.

Ingen sammenheng mellom liberale verdier og demokrati

For å teste argumentet mer stringent, studerer vi endringer innad i land over tid. Dette muliggjøres, blant annet, av at systematiske, sammenlignbare surveyer av befolkningers verdier nå har blitt gjennomført over tilstrekkelige lange tidsrom i mange land, og metoder som tillater å anslå befolkningens verdier selv der surveyer mangler for utvalgte år.

I artikkelen følger vi først det originale opplegget fra Inglehart og Welzel, og utvider så de statistiske modellene ved f.eks. å ta inn variasjon innad i land over tid. Vi finner ingen klar sammenheng mellom liberaler verdier og demokrati når vi benytter slik tidsserievariasjon. Dette gjelder uavhengig av hvordan vi måler demokrati, om vi studerer demokratinivå, sannsynlighet for demokratisering eller demokratisk sammenbrudd, og en rekke andre metodiske valg: Endringer i liberale verdier i et land går ikke systematisk sammen med endringer i demokrati.

Vi finner imidlertid noe belegg for den «omvendte» effekten: Flere statistiske modeller antyder at befolkninger som lever under demokratiske institusjoner endrer holdninger og verdier slik at de blir mer liberale.

Dersom resultatene våre stemmer er det altså liten grunn til å stole på en av statsvitenskapens mest sentrale demokratiforklaringer. I artikkelen diskuterer vi grunner til hvorfor: Demokratisering kan følge av mange typer prosesser, ofte knyttet til internasjonalt press, og innebærer ofte forhandlinger mellom eliter som (mer kynisk) foretrekker demokrati for å sikre egne interesser. Uavhengig av om befolkningen er liberal eller ikke, kan altså land demokratisere eller forbli autoritære. Videre, i land der bredere befolkningslag historisk har vært sentrale i demokratiseringsprosesser, ofte via ikke-voldelige revolusjoner, er det ofte uklart om grunnleggende liberale verdier eller andre interesser (f.eks. ønske om system som bedre omfordeler velstand) var drivkraften.

Debatt

Vår artikkel ble utgangspunktet for videre debatt i British Journal of Political Science: I et tilsvar argumenterer Welzel, Inglehart og Kruse at modellene vi benytter ikke er egnet for å teste hvorvidt verdier påvirker demokrati, og fremholder at teorien deres har sterk støtte i data. Forfatterne simulerer blant annet en hypotetisk verden der deres teori (per konstruksjon) stemmer, og hevder at typen modeller vi benytter oss av ikke engang klarer finne sammenhengen her.

Men, i vårt tilsvar til kritikken viser vi hvordan de modellene vi faktisk benytter i vår originalartikkel klarer å identifisere effekter i denne simulerte verdenen (som for øvrig er konstruert slik at det i utgangspunktet skal være vanskelig å finne effekter). Altså, hvis den virkelige verden hadde vært i nærheten av den simulerte – med sterk effekt fra liberale verdier på demokrati – ville våre modeller i originalartikkelen ha fanget dette opp.

Vår konklusjon er at man kun kan akseptere hypotesen om en effekt av liberale verdier på demokrati dersom man kun sammenlikner på tvers av land, som er problematisk, og gjør flere andre sterke antakelser og diskutable metodiske valg (f.eks. om måling av demokrati). Hovedtyngden av bevismaterialet antyder ingen klar effekt. Dette kan igjen ha implikasjoner for hvordan myndigheter og andre bør forholde seg til demokratiseringsforsøk verden over, også i land der befolkningen ikke har utpreget liberale verdier.

Vil du vite mer?

Les artiklene innlegget er basert:

Dahlum, Sirianne and Carl Henrik Knutsen (2016a). Democracy by demand? Reinvestigating the effect of self-expression values on political regime type. British Journal of Political Science. Firstview.

Dahlum, Sirianne and Carl Henrik Knutsen (2016b). What Counts as Evidence? Panel Data and the Empirical Evaluation of Revised Modernization Theory. British Journal of Political Science. Firstview.