På slutten av fjortenhundretallet fikk en enslig hellig kvinne i Storbritannia, Julian of Norwich (d. 1416), en merkelig visjon fra Gud. Hun skrev en forklaring, på mellomengelsk, av denne visjonen, selv om dette var helt uvanlig for en kvinne på den tiden. 

Av Laura Saetveit Miles, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen og medlem av Akademiet for yngre forskere

I sin tekst Revelation, stilte Julian of Norwich dette spørsmålet: “Because I am a woman, ought I therefore to believe that I should not tell you of the goodness of God, when I saw at the same time that it is his will that it be known?” Som andre kvinner i middelalderen, brukte hun autoritet fra Gud for å etablere sin egen autoritet, fordi patriarkatet ga henne mindre kraft eller tilgang til utdanning enn menn.

Populære, visjonære kvinner

Generelt ble visjonære kvinner og deres tekster veldig populære i middelalderen. Sancta Birgitta av Sverige (d. 1373), for eksempel, var kjent over hele Europa, og mange i England var interesserte i henne og hennes skrifter – se bilde til venstre av et engelsk tresnitt fra 1530, hvor Birgitta er større enn de personene som står rundt henne og tydelig sett på som en sterk, inspirert forfatter.

Men hva skjedde med de viktige visjonære kvinnelige forfatterne og deres bøker etter reformasjonen mellom 1530-1540? Hva skjedde med deres tekster når engelske katolikker flyktet til kontinentet for å fortsette med sine religiøse tradisjoner i fred der?

Jeg stiller disse spørsmålene i en stor søknad til en “ERC Starting Grant” som jeg sendte denne høsten. Det dreier seg om 1.5 milliarder euro til fem års forskning. Nylig har et annet medlem fra Akademiet for yngre forskere, Marie Rognes, mottatt en av disse prestisjetunge tildelingene, for å forske på vannveier i hjernen.

Ny forskning trengs for å dekke kunnskapshull

Mitt prosjekt omhandler et humanistisk emne: Hvordan endrer vår forståelse av engelsk historie mellom 1300 og 1700 dersom vi vet mer om innfyltelsen fra middelalderens visjonære kvinner? Disse kvinnelige forfatterne var viktige i middelalderen, men fortsatt kjenner ikke forskerne det fulle omfanget av deres betydning og hvordan de påvirket samfunnet og individers religiøse tro. Vi vet lite om deres innflytelse etter reformasjonen. I mitt forskningsprosjekt ønsker jeg å stille følgende spørsmål: hvordan formet disse kvinnelige forfatterne engelsk kultur og litteratur i løpet av fire hundre år? Hvilken viktig informasjon om dem kan vi finne i arkivet hvis vi bare leter etter den? Hvilke nye historier om litteratur og religion kan våre oppdagelser fortelle om? Svarene har et stort potensial til å endre mye av det vi tror vi vet om kvinners kulturproduksjon i fortiden – og i framtiden.

Kvinners bidrag undervurderes - i kulturlivet og i akademia

Dette prosjektet handler om en del av et større problem. Så vel i tidligere tider som i dag, er kvinners bidrag til kultur undervurdert – til tross for store likestillingsfremskritt. For seks hundre år siden, nedkjempet kvinner mange barrierer for å kunne skrive og slik fortjene sosial autoritet – “auctoritas” på latin.

I dag, ser vi, overraskende nok, at mye av det samme skjer. Et eksempel av mange: en ung kvinnelig forfatter som heter Catherine Nichols kjempet i mange år for å få romanen sin publisert. Hun fikk en idé og sendte ut nøyaktig den samme teksten, men med et mannsnavn. Plutselig ble det suksess: mange bokagenter uttrykte sin interesse, til og med de samme som hadde avvist henne under et kvinnelig navn. Nichols ble overrasket fordi hun, som mange av oss, mener at feminismen har fungert, og at vi nyter kjønnslikestilling i vår moderne verden. Men sexisme av ”unconscious bias” eller ”implicit bias”  er mer ekte og sterkere enn vi tror, og kan sees hver dag hvis man har øynene  åpne.

Også i akademia finner vi lignende problemer. For eksempel oppdaget Professor Jill Walker Rettberg, i SAMKULs søknadsprosess i Forskningsrådet (innlegg her; engelsk her), at selv om en kvinnelig søker fikk toppkarakter, var sjansen dårligere for å få midler: ”I år hadde kvinner 6 prosent sjanse for å få midler. Menn hadde 12 prosent sjanse.” Selv om kvinnelige søkere har samme ’karakter’, ser det ut som at de ikke når opp. Dessverre er dette vanlig i akademia i Norge, skriver andre forskere i denne kronikken om hvordan kvinner taper også i dagens sterkt konkurransedrevne universiteter.

Ikke overrasket

Men i motsetning til Nichols og Rettberg er jeg ikke overrasket om hvor sterk sexismen er i dag. Vi har utallige historier hvor kvinner prøver å skape litteratur, kunst, og kultur, men blir hindret, frarådet, avskjediget, eller undervurdert. Jeg lærer fra fortiden at ikke nok har endret seg siden middelalderen. Jeg forsker på et tusenår av interessante og nyskapende tekster skrevet av kvinner; i hvert århundre klager de over hindringer for å skrive, men de fortsetter å skrive likevel.

Jeg underviser ved Universitetet i Bergen et engelsk litteraturkurs, ”Women Writers’ Blazing Worlds”. På kurset møter studenter kvinnelige forfattere fra Julian of Norwich (d. 1416) til Margaret Cavendish (d. 1673) til Siri Hustvedt, som lever og skriver i dag. Det er et utrolig morsomt og utfordrende pensum. Vi har en åpen og ærlig debatt på slutten av kurset: er kategorien ’kvinnelige forfattere’ nødvendig og nyttig, eller bidrar en slik kategori  til ulikhet mellom kjønnene? Det er komplisert, fordi noen kvinnelige forfattere ønsker å bli sett som bare en ’vanlig’ forfatter – og de har rett. De skriver ikke ”kvinnelig litteratur.” Men studentene mine påpeker at skjevheten vil fortsette hvis vi ignorerer forskjellsbehandling og fordommer mot kvinnelige forfattere. Og de anerkjenner også en lang tradisjon av sterk inspirasjon som noen kvinner får fra andre kvinner, når de føler at de har presedens for å gjøre noe dristig. Ikke alle kvinner, selvfølgelig, men mange føler det slik, både for seks hundre år siden og i dag.

Nødvendig å endre pensum

Som lærer tror jeg at kampen mot sexisme må bekjempes i klasserommet. Jeg er ikke alene. Professor Diane Watt ved University of Surrey, som har skrevet på The Conversation om forferdelig sexisme i media gjør det klart at “Academics need to promote women’s writing more actively in school and university. We are training the next generation of teachers, journalists and broadcasters. If our students are not exposed to the richness and diversity of women’s writing, theory and criticism, we can hardly blame the media for mirroring our own failings.” Hvis du underviser, hvor stor andel av pensum representeres av kvinnelige forfattere? 25%? Mindre? Kanskje du blir overrasket. Kan du prøve å ta inn flere kvinnelige forfattere, å gjøre pensum sterkere og mer realistisk – 50% av litteraturlisten? Jeg har revidert et av mine andre pensum dette semesteret, da jeg skjønte at det inneholdt tekster av 6 menn og 2 kvinner; nå er det 50/50, og faktisk bedre på mange måter.

Det er mulig, og viktig, å lære og å undervise likestilling. Kampen mot sexisme begynner med hver og en av oss, menn og kvinner. Vi må ta ansvar og gi plass til kvinners kulturproduksjon.