Michael er utdannet jazzmusiker og jobber som imporvisasjonsforsker på NTNU. Her forteller han om sin forskning, forskerhverdag og veien inn i forskningen.

Av Herdis Hølleland, prosjektleder Akademiet for yngre forskere og Michael F. Duch, medlem i Akademiet for yngre forskere

Hva forsker du på?

Jeg forsker på friimprovisasjon og eksperimentell musikk: Dette er spontan og øyeblikksbasert musikk hvor lite eller ingenting er avtalt mellom musikerne på forhånd. Man skulle tro dette er en selvmotsigelse, men improvisasjon handler i stor grad om samhandling, kreativitet og evnen til å lytte. Gjennom stipendiatprosjektet mitt ”Friimprovisasjon – sjanger og metode” har jeg undersøkt problemstillinger som viste seg å ha et bredere nedslagsfelt enn bare i musikken og det tverrkunstneriske. Studien av hvordan man kan øve på og lære bort friimprovisasjon, og improvisasjonsbasert eksperimentell musikk er sentralt i mitt arbeid.

Kunnskapen og metodene jeg utviklet i stipendiatperioden og årene etterpå, har jeg tatt i bruk både i undervisning for mine studenter og som musiker. Jeg har også holdt foredrag om ”Kunsten å lytte”, blant annet for skuespillere, administrativt ansatte ved NTNU, forskere og ingeniører.  I foredragene problematiserer jeg forholdet mellom det å høre og det å lytte; både i musikalske sammenhenger, men også i arbeidslivet og hverdagen. Er mottageren passivt absorberende eller aktiv deltager i observasjonen?

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Konsertsalen er mitt laboratorium, og eksperimentene er utøvelsen og musikken som blir til, med eller uten partiturer.

Min forskerhverdag består både av konserter og forberedelser til konserter. Øving og innstudering av ny musikk alene eller med andre, både med kolleger og/eller studenter. Ofte betyr dette mye reising i både inn- og utland. Selve forskningen foregår før, under og etter konsertene. Fordi store deler av musikken jeg jobber med oppstår i øyeblikket det blir fremført, er min lab konsertlokalet, og min publisering og formidling skjer i stor grad samtidig med eksperimentet. Slik er improvisasjonsforskning nå.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Den amerikanske komponisten John Cage er den direkte årsaken til at jeg fikk lyst til å forske. Musikken hans var ulik all annen musikk jeg hadde hørt og sett tidligere. Behovet for å forstå motivasjonen som lå bak partiturene og musikken hans gjorde at jeg begynte å få interesse for å forske på Cage og den eksperimentelle musikken fra midten av 1900-tallet. Da jeg oppdaget at Cage var motstander av improvisasjon, og at de såkalte ”tilfeldighetene” i hans musikk var noe annet enn i jazzimprovisasjon, ble interessen for å forske videre på dette forsterket.

Min vei inn i musikken begynte en gang i overgangen fra barne- til ungdomsskolen. Jazz- og samtidsmusikk er en sjanger jeg oppdaget relativt tidlig i ungdomsårene, når alle andre var mer pop- og rockorientert. For meg handlet det om å kunne være kreativt involvert i det musikken blir fremført: Å kunne være med på å forme musikken der og da.

Jeg havnet på NTNU fordi det var det stedet improvisasjon var et faglig begrep. Jeg vil jo ikke bare spille musikk, men utforske den, og da ble Jazzlinja ved Institutt for musikk på NTNU et naturlig valg for meg.