Gjennom prosjektet "Be a better being" retter Akademiet for yngre forskere søkelys på hva vår tids krav til selvrealisering gjør med oss, som individer og samfunn. I den forbindelse har akademimedlem Aslak Hjeltnes intervjuet journalist og forfatter Mari Grinde Arntzen om i fjor ga ut boka Perfekt. Skapelsen av det plettfrie mennesket. 

Av Aslak Hjeltnes, som en del av Akademiet for yngre forskere sitt bidrag til prosjektet "Be a better being"

I boken Perfekt. Skapelsen av det plettfrie menneske - skriver du om flere av de kulturelle tendensene vi ser i vår egen samtid: Det moderne mennesket som jakter på det perfekte utseendet, den perfekte kroppen, det perfekte hjemmet eller det fullkomne livet. Hva var det som fikk deg til skrive denne boken?

Det startet med en faglig frustrasjon over hvordan mote ofte blir dekket i norsk media. Som journalist har jeg aldri forstått hvorfor man ikke skriver om temaer som mote på en vanlig oppegående, kritisk og faglig måte. Vi snakker om verdens femte største industri med mer en 40 millioner ansatte, verdt billioner av kroner, med store problemer i forhold til forurensing og arbeideres levekår. I stedet for å formidle og gå en mektig økonomisk industri etter i sømmene, blir stoffet ofte servert som inn eller ut og hva man bør kjøpe. Samtidig er motemagasiner blitt utpekt som syndebukk når det kommer til sykelige kroppsidealer. De får skylden for å plante usunne idealer i hodene til de unge.

Dette ville jeg finne ut mer om. Men da jeg startet researchen i 2014, ble det tydelig at bokprosjektet måtte utvides. Det kom rapporter om ungdom som lider under et økende perfeksjons- og prestasjonspress. Flere unge jenter får psykiske helseplager av å prøve å være perfekte. Samtidig postet flere bloggere bilder av flat mage bare dager etter fødsel. Jordmødre ropte varsko om at flere gravide slanket seg under svangerskapet for å komme raskt tilbake til en perfekt kropp og samtidig få babyer under normalvekt. Det var visstnok blitt status. Det samme gjaldt barn og muskler. Gutter helt ned i barneskolealder spiste proteinpulver for å bygge muskler.

Det var noe destruktivt og sykelige som hadde smyget seg inn i livene våre. Derfor måtte det bli en bok om hvor denne higen etter det perfekte egentlig kommer i fra. Om hvem som skaper idealene vi strekker oss etter, og hvilken rolle idealformidlere – som magasiner, blogger og reklame – faktisk har.

I hvilke områder av samfunnet ser vi disse kulturelle strømningene i dag?

Det klassiske bildet er vestkantmennesket i Oslo som har den perfekte jobben, ektefellen, huset, bilen, kroppen, sminken, garderoben, vennene og mange talentfulle barn. Men i realiteten er dette et generelt trekk i samfunnet vårt nå. Polerings- og prestasjonskultur er også blitt en del av samtidskulturen. Den siver inn i hvordan vi ser oss selv, pynter oss og lever. Den er tilstede i skolesystemet, på trening og på jobb. Selvfølgelig i større og mindre grad. Men den er der. Noen mener også at definisjonen på det friske og syke mennesket i medisin også har blitt påvirket av dette. Ofte blir en slik perfektkultur framstilt som et luksusproblem, noe de rike i i-land «sliter med». Men konsekvensene, som vi for eksempel ser i NOVA's rapporter fra 2014 om ungdoms liv og helse, gjør at det er viktig å ta fenomenet seriøst. Å se hvilke idealer som eksisterer og hvorfor de gjør det.

Hvordan blir kjønnsrollene i samfunnet vårt formet av disse nye idealene?

Jeg tror ikke kjønnsrollene har inntatt en ny form på grunn av disse idealene. Utseendet har tradisjonelt sett vært knyttet til kvinners identitet og forståelsen av det feminine. Det nye er at mennene er i ferd med å ta etter kvinnene. Å uttrykke mestring og status gjennom utseendet, er også blitt en del av mannsidealet. Ta for eksempel mannlige toppsjefer. Før var de kanskje både tynne og bleke, rødmussete og korpulente. I dag viser denne gruppen suverenitet ikke bare i det faglige og på møter. En vellykket toppsjef bør også kunne vise til ferdigheter i for eksempel skiløypa og på sykkel. De skal være på topp også fysisk. Fasaden er, både for menn og kvinner, blitt mer viktig i den visuelle kommunikasjonen av hvem vi er. Det vellykkete mennesket er i større grad blitt et visuelt prosjekt.

På hvilke måter tenker du at reklame og media er med på å forme hvordan vi forstår og behandler oss selv?

Etter min mening har markedet en stor del av skylden for den negative utviklingen. Historien viser at vi har pyntet og flikket på livene og kroppene våre gjennom alle tider. Det er et naturlig menneskelig trekk. Det nye er at vi stimuleres i større grad utenfra i dag. Antallet påminnelser om hva som er et ideal er blitt flere. Og vanskelighetsgraden i idealene er blitt høyere. Det er blant annet på grunn av et marked som stimulerer oss med enorme mengder reklame. I tillegg kommer teknisk utvikling, som internett, sosiale medier og mer avansert og utbredt bilderetusjering. Markedet har satt det naturlige poleringsprosjektet vårt på anabole steroider. Dagens kapitalistiske system er avhengig av evig økonomisk vekst. Vi må forbruke, selv om vi ikke trenger tingene. Her kommer reklamen inn som stimulator. Den skal skape et behov i oss slik at vi kjøper. Og ett av de mest populære og mest effektive knappene markedet trykker på er behovet for å hevde seg og ha et godt liv. Hovedbudskapet er derfor at kjøper du en bestemt ting, blir du vakker, og når du er vakker blir du lykkelig. Forbruk kobles med det perfekte mennesket og livet. Og ved å henge idealene i reklamen såpass høyt som det gjøres, vil man selvsagt ikke kunne nå dem. Men man vil prøve å herme, og dermed kjøpe ting etter ting. Det misfornøyde mennesket er og blir det mest lønnsomme. Via media går markedet inn i våre personlige identitetsprosjekter, og kobler selvbildet og bankkortet sammen.

Hva ser du som mest problematisk eller bekymringsfullt i denne samfunnsutviklingen?

At dette bildet av dagens supermenneske er et produkt av så mye mer enn manipulerte moteserier i blader og reklamepauser på TV. At det er en konsekvens av et internasjonalt økonomisk verdenssystem som er vanskelig å endre.

Hva tenker du at vi kan gjøre – både som individer og samfunn – for å forholde oss til disse kulturelle strømningene på en bedre måte?

Hver og en bør prøve å se hvem som faktisk trekker i trådene dine. Hva påvirker deg? Hvordan gjøres det – og hvorfor? I tillegg tror jeg det er viktig å begrense markedets kontaktflate med deg som menneske. Selv har jeg kastet ut TV'en for å slippe påminnelsene om hvor lange og tykke vippene mine burde vært og hvor tykt og bølgete håret med den rette sjampoen kan være. Samtidig trenger vi politisk regulering av markedet, som merking av retusjerte bilder og begrensninger i mengde og plassering av reklame. Men jeg har også tro på menneskets naturlige behov for å erstatte et ideal med et annet etter en stund. Og da ofte med det helt motsatte idealet. Derfor kan det hende at vi også vil regulere oss selv.