Monica er utdannet psykolog, jobber til daglig på Oslo Universitetssykehus og Universitet i Oslo og er ansatt ved Norment Kg Jebsen-senter for psykoseforskning. Her forteller Monica mer om sin forskning, forskerhverdag og veien inn i forskningen.

Av Herdis Hølleland, prosjektleder for Akademiet for yngre forskere og Monica Aas, medlem av Akademiet for yngre forskere

Hva forsker du på?

Jeg forsker på risikofaktorer ved alvorlig psykisk lidelse og er spesielt interessert hvordan traumatiske hendelser tidlig i livet påvirker oss. Vi er alle født med ulik grad av sårbarhet for å utvikle en alvorlig psykisk lidelse. Ved å vokse opp i et miljø med mye stress øker risikoen for å utvikle psykotiske lidelser. Psykotiske lidelser kan deles i to grupper, et schizofrenispektrum og et bipolarspektrum. Spesielt pasienter med schizofrenispektrumdiagnose er særlig rammet av forstyrrelser i tenkning og i sanseopplevelser som vrangforestillinger (oppfatninger som ikke stemmer overens med virkeligheten) og hallusinasjoner (oppleve ting som ikke er reelle). Bipolar sykdom er kjennetegnet av oppstemthet (mani- eller hypomani) og nedstemthet (depresjon). Pasienter med en alvorlig bipolar lidelse kan ha psykotiske symptomer slik som vrangforestillinger og hallusinasjoner. Jeg forsker på hvordan genetisk sårbarhet i samspill med tidlig traumatisering påvirker utvikling av psykotiske lidelser.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskningshverdag er ganske allsidig. Jeg  jobber til  daglig  i et tverrfaglige samarbeid med  leger, psykiatere, nevrovitere, biologer, sykepleiere, statikere og psykologer. Tverrfaglig samarbeid er både spennende og berikende. Ved komplekse problemstillinger som mentale lidelser mener jeg et tverrfaglig samarbeid er særdeles viktig. I tverrfaglige team lærer vi av hverandre og skaper synergi.

Jeg bruker mye tid på statistikk, skriving av artikler og opplæring av nye stipendiater, spesielt ved kliniske måleenheter som diagnostikk og symptommål. Jeg veileder fortiden en PhD- student og en masterstudent, samt har akkurat hatt besøk av en psykologistudent fra Glasgow University i 2-3 månder. Ellers reiser jeg en del med jobben og presenterer forsknigsresulater på nasjonale og internasjonale konferanser.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Forskning er noe som alltid har interessert meg. Som person er jeg veldig nysgjerrig og stiller spørsmål med det meste. Min interesse for hvordan hjernen virker har vel vokst frem over tid. Da jeg kom inn i feltet forstod jeg hvor mange spørsmål som fortsatt var uløst. Dette pirret min nysgjerrighet.

Det var vel særlig arbeidet til Charles B. Nemeroff og Carmine Pariante som virkelig vekket min interesse for forskning på stress: hvordan stress og hjernen påvirker hverandre, hvor sårbare vi kan være og hvor forskjellige vi kan være. Dyktigheten til disse forskerne inspirerte meg til å fortsette i samme spor. Andre forskere som har inspirert meg er Elaine Walker og stress sårbarhetsmodellen i psykose - særlig artikkelen hennes fra 1997 "Schizophrenia: a neural diathesis-stress model". I 2014 var jeg så heldig å være del av et symposium med henne i Montreal, Canada. Å presentere data sammen med henne og diskutere ideer var et stort øyeblikk. En annen viktig forsker som har inspirert meg er Bruno Etain fra Paris. Vi har diskutert mye sammenhenger mellom tidlig traumatisering og kliniske symptomer ved bipolar lidelse og jeg har lært mye av han. Nå skal vi forhåpentligvis snart i gang med å se på tidlig stress og aldring! Jeg vil også trekke frem den inspirerende forskningsgruppen jeg er del av i Oslo, nemlig Norment Kg Jebsen senter for psykoseforskning ledet av Ole A. Andreassen og Ingrid Melle. Jeg har lært mye av å jobbe med Ole og Ingrid. Sist men ikke minst vil jeg nevnte Sir Robin Murray som jeg var så heldig å jobbe med under PhDen i London. Han er en banebrytende forsker innen psykose og en særdeles kunnskapsrik og inspirerende person. Arbeidet hans har vel vært en viktig grunn til at jeg er i psykoseforskningssporet. 

Å ha en psykotisk lidelse er en enorm byrde for vedkommende og kostbart for samfunnet (stor sjanse for at personen er ute av jobb etc). Å forstå mer av mekanismene bak lidelsene kan på sikt bedre behandling og gi bedre liv for de som er rammet. Kanskje en til og med kan stoppe utviklingen på et tidlig stadium slik at sykdomsforløpet enten kan bli unngått eller kortet ned betraktelig.