Gudrun er utdannet statsviter og jobber i dag på Institutt for fredsforskning  (PRIO). Her forteller Gudrun om sin forskning, forskerhverdag og veien inn i forskningen.

Herdis Hølleland, prosjektleder for Akademiet for yngre forskere og Gudrun Østby, medlem i Akademiet for yngre forskere

Hva forsker du på?

Jeg forsker på forholdet mellom konflikt og kjønn. Selv om menn utgjør majoriteten av direkte ofre for krig, blir kvinner ofte rammet på mer indirekte måter, for eksempel gjennom helseproblemer og seksualisert vold. Et av hovedmålene med min forskning er å bidra til å forstå hvordan krig og væpnet konflikt påvirker mødrehelse og hvordan man kan forbedre mødrehelse i land som nettopp har opplevd konflikt. Mine kolleger og jeg kombinerer statistisk analyse av eksisterende data med feltarbeid i Kongo, Burundi og Liberia. 

I tillegg til mødrehelseprosjektet er jeg involvert i to andre prosjekter som fokuserer på seksualisert vold i konflikt. Det ene er et nord-sør-samarbeid med et forskningsinstitutt i Øst-Kongo. I Kongo er det ikke uvanlig at kvinner som har vært offer for de mest bestialske overgrep blir avvist av familien og må starte på bar bakke for å forsørge seg selv og sine barn. Sammen forsøker vi å finne ut hvilke tiltak og støtteprogrammer som er mest effektive for at kvinner som har overlevd seksualisert vold kan vende tilbake til et levelig liv i lokalsamfunnet. For å undersøke dette har vi blant annet nettopp gjennomført en spørreundersøkelse med 1200 kvinner i Sør-Kivu som har overlevd seksualisert vold om deres erfaringer.

Jeg forsker også på sammenhengen mellom væpnede konflikter og vold i hjemmet. For tiden arbeider jeg blant annet med en studie om hvordan politisk vold under borgerkrigen i Peru kan ha påvirket kvinners risiko for å bli utsatt for partnervold.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Til daglig sitter jeg mest på kontoret og leser, skriver, kopler sammen og analyserer store datasett. I prosjektet om konflikt og mødrehelseprosjektet for eksempel, kombinerer vi demografiske data fra nasjonale spørreundersøkelser av flere hundre tusen kvinner med detaljerte data for tid og sted for alle dødelige konflikthendelser i Afrika siden den kalde krigen.

Jeg jobber i ofte team og de fleste artiklene mine skriver jeg sammen med kolleger. Fra tid til annen reiser vi på forskningskonferanser i inn- og utland for å presentere forskningen vår, og noen ganger for et mer policy-orientert publikum, slik som Utenriksdepartementet eller Verdensbanken. Ikke sjelden har jeg møter med utenlandske kolleger via Skype. Her forleden satt jeg ved kjøkkenbordet klokken elleve om kvelden og hadde prosjektmøte med kolleger fra fire kontinenter samtidig.

I tillegg til å drive med egne prosjekter er jeg medredaktør for et forskningstidskrift, som innebærer å lese og vurdere andres forskning. Jeg veileder også studenter og foreleser litt nå og da.

Sønnen min på syv sa en gang da jeg fortalte om jobben min: «Men mamma, du kan jo ikke finne fred av å se inn i en datamaskin hele dagen». Det har han nok helt rett i. De senere årene har jeg vært så heldig å få reise på feltarbeid – både til Kongo og Peru.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg hadde vel sett for meg å bli lærer eller kanskje jobbe i en ideell organisasjon, og det var helt klart tilfeldigheter som førte til at jeg ble forsker – og at jeg forsker på nettopp det som i dag er mitt felt. Som hovedfagsstudent i statsvitenskap (etter å ha vinglet mellom å velge engelsk eller statsvitenskap hovedfag) ved NTNU i Trondheim i 2002 tok jeg hovedfagskurset «Årsaker til konflikt», under ledelse av Nils Petter Gleditsch og Tanja Ellingsen, begge tilknyttet Institutt for fredsforskning (PRIO). Kurset var knallbra og vi studenter ble inkludert, støttet og utfordret fra første stund.

Jeg husker det føltes spesielt stort da jeg fikk presentere utkastet til hovedoppgaven min – om økonomisk ulikhet og konflikt – på en forskerkonferanse med flere hotshots fra litteraturlista mi. Det tror jeg var første gangen jeg faktisk lekte med tanken om bli forsker selv. Men var jeg god nok? Da det ble lyst ut stipendiatstilling ved UiO året etter søkte jeg likevel, og fikk napp. Jeg ble også inkludert i et fantastisk inspirerende forskningsmiljø på PRIO.

Vi var vel åtte-ni studenter som tok hovedfagskurset i Trondheim den gangen. I dag er tre av oss seniorforskere på PRIO. Dét er nok ikke tilfeldig!