Mannen med MR-maskinen: Møt Kyrre Eeg Emblem

Kyrre er utdannet biofysiker og jobber i dag med kreftforskning på Oslo Universitetssykehus. Her forteller Kyrre om sin forskning, forskerhverdag og veien inn i forskningen.

Av Herdis Hølleland, prosjektleder Akademiet for yngre forskere og Kyrre Eeg Emblem, medlem i Akademiet for yngre forskere

Hva forsker du på?

Jeg bruker MR-maskiner (MR=Magnetisk Resonans) til å avbilde hvordan ulike behandlingsformer fungerer på mennesker med kreft. Målet med dette er å kunne forstå hvordan behandlingen påvirker sykdomsbildet og ut fra dette forutsi hvilke pasienter som responderer, og helst kommer til å respondere, på kreftbehandlingen. Jeg jobber mest opp mot pasienter med hjernekreft hvor mine forskningskolleger og jeg bruker MR-maskinene til å utføre spesielle blodstrømsmålinger. Blodstrømmen i kreften og hjernevevet kan si veldig mye om sykdommens tilstand og hvorvidt behandlingen virker som den skal.

Jeg jobber også mye med å erstatte manuelle og brukeravhengige bildeanalyser med mer automatiske og reproduserbare løsninger. Metodene som brukes på sykehusene i dag er ofte veldig manuelle, hvilket betyr at resultatet er avhengig av hvem som utfører analysen. I tillegg, hvis undersøkelsene gjøres på flere sykehus kan bildene potensielt tolkes på ulike måter under ulike betingelser og dermed være vanskeligere å sammenligne. Målet vil aldri være å erstatte radiologen, men heller å kunne understøtte radiologens vurdering med bruker-uavhengige målinger man kan stole på. En datamaskin kan også lett samle sammen og systematisere den stadig økende datamengden som inngår i en radiologisk undersøkelse.

Kyrre Eeg Emblem (Foto: Ram Gupta)
Kyrre Eeg Emblem (Foto: Ram Gupta)

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Mitt forskningsfelt foregår i grenselandet mellom en rekke fagdisipliner og krever et særdeles dedikert samarbeid mellom fysikere, leger, dataingeniører, biologer, farmasøyter og matematikere blant annet. Som prosjektleder går mye av hverdagen med til å koordinere og veilede de ulike aktørene i prosjektet, samt å hjelpe til med skrivingen av forskningspublikasjoner. Dette involverer en del møtevirksomhet, særlig over telefon/nett siden forskningen er blitt så internasjonal. Gitt hvor viktig det er å promotere forskningen, samt å holde seg oppdatert, går det også en del tid med til presentasjoner i inn- og utland i forbindelse med møter, komiteer, bistillinger og konferanser. Selv om min oppgave nå primært er å veilede, prøver jeg å sette av tid til selv å analysere MR-data. Dette gjøres hovedsakelig ved å sette opp automatiske rutiner på kraftige datamaskiner som tester ut våre foreslåtte beregninger på tusenvis av bilder. Det mest spennende med dagen er når man kan sitte sammen med studentene og gå gjennom de siste forskningsresultatene. Et annet høydepunkt er å sitte ved MR-maskinene og diskutere nye potensielle prosjekter med kolleger mens man venter på bildene fra et forsøk.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Allerede som barn hadde jeg en sterk interesse for tekniske ting og leker, så at jeg havnet på NTNU lå vel litt i kortene. Med en far som studerte matematikk og en mor innen medisin er det heller ikke utenkelig at dette påvirket mitt valg om å satse på biofysikk. Det er et veldig bra biofysikkmiljø i Trondheim og det var her jeg kom i kontakt med professor i MR-fysikk, Atle Bjørnerud fra Oslo Universitetssykehus. Atle var først min veileder på mastergraden og dernest på doktorgraden, og det var her min interesse for kreftdiagnostikk virkelig ble vekket. Jeg er svært takknemlig og heldig som fikk jobbe med en så dyktig, inspirerende og tilstedeværende veileder og motivator som virkelig la forholdene til rette for at jeg skulle lykkes som forsker. Miljøet på Oslo Universitetssykehus innen kreftdiagnostikk, og nevroradiologene spesielt, var også helt fra starten veldig imøtekommende og hjelpsomme. Krysningspunktet mellom fysikk, medisin og teknologi er veldig spennende og alle mulighetene en slik tverrfaglig tilnærming gir påvirket helt klart mitt valg om å satse på forskning. I senere tid har internasjonalt samarbeid virkelig åpnet øyene mine for ‘håndverket’ forskning og søken etter ny viten – det er nesten som en rus!