Gjennom prosjektet "Be a better being" vil Akademiet for yngre forskere i 2016 rette søkelys på hva vår tids krav til selvrealisering gjør med oss, som individer og samfunn. I den forbindelse har akademimedlem Aslak Hjeltnes intervjuet Ole Jacob Madsen, førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Oslo. 

Av Aslak Hjeltnes, som en del av Akademiet for yngre forskere sitt bidrag til prosjektet "Be a better being"

I den siste boken din, "Det er innover vi må gå", som nylig også ble utgitt internasjonalt med tittelen Optimizing the Self, tar du for deg selvhjelpslitteraturen og dens idealer om hvordan vi mennesker burde være.  Hva var det som fikk deg til å skrive denne boken?

- Jeg var akkurat ferdig med doktorgraden min, og begynte å legge merke til hvordan selvhjelpslitteraturen stadig poppet opp på nye steder. Studentbokhandlene begynte å føre slike titler, noe som ikke var vanlig i min egen studenttid bare 10-15 år tilbake. Og overalt, på t-banen, på stranden osv. la jeg merke til ungdommer som satt med en bok prydet av det skallede dollargliset til mentaltrener Erik Bertrand Larssen. Så jeg lurte på meg om noe var skjedd som kunne forklare dette, men fant få bøker, i hvert fall på norsk som omhandlet selvhjelp, og ikke bare var selvhjelp. Dessuten ble selvhjelpskulturen og dens forvaltning av idealer om mennesket en morsom utvidelse av mitt doktorgradsarbeid der jeg hadde skrevet om "den terapeutiske kultur" – det vil si psykologien og psykologiseringens utbredelse i samtidskulturen. Psykologisering innebærer at moralske og politiske spørsmål reduseres til psykologiske faktorer. Derfor ble jeg også interessert i hvordan selvhjelpslitteraturen kan bli en kanal utad til befolkingen for psykologien; i det hele tatt forholdet psykologi og selvhjelp, som fortjener å møtes med kritisk analyse og etisk refleksjon og ikke bare ren feiring eller avvisning. Gjennom et stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) fikk jeg muligheten til å fordype meg i disse spørsmålene.

Hva sier egentlig selvhjelpslitteraturen om vår egen samtid?

-En hel del, tenker jeg. Jeg har funnet statistikker som viser hvordan andelen selvhjelpsbøker doblet seg i perioden mellom 1972 og 2000, jamført med den totale mengden bøker som utgis, fra å utgjøre 1,1 prosent av salget til 2,4 prosent. Søk i Google Books Ngram Viewer viser en sammenfallende brå stigning i løpet av 1970-tallet. Hva er det med denne tidsperioden som gir økt etterspørsel? Sekularisering? Mens vitenskapen og ekspertisen tar religionen og prestenes plass? Ideologienes død? Nyliberalismen? Narsissisme? En søken eller endringsvilje i befolkningen? Mer fritid? Friheten til endelig å være seg selv? Uansett hva det handler om, så tenker jeg at selvhjelpslitteraturen speiler noen av tendensene i samtiden.

Ellers henspiller jo tittelen, "Det er innover vi må gå", på det som ser ut å ha blitt et utsagn som sier mye om vår tid, og som selvhjelpslitteraturen er en av de fremste premissleverandørene for. En utstrakt epistemologisk individualisme; det vil si at sannheten; lykken; endring; gode handlinger, må gå veien via selvet. Selvhjelpslitteraturen er jo hyperbolet på ideen om selvets hellighet, løsningen og svarene må gå via deg selv, og denne tanken om at vi først må vende oss inn før vi kan vende oss ut synes jeg det er verdt å pirke bort i. Om ikke annet så av hensyn til klodens fremtid. Intet mindre!

Hva er psykologiens og psykologenes rolle i denne samfunnsutviklingen?

-Boken min åpner med et sitat av Michel Foucault: "in the name of psychological science we seek self-fulfillment" - psykologien er på sett og vis det kulturelle rammeverket som selvhjelpskulturen henter mye av sin legitimitet fra. Historisk sett står vi midt opp i en omfattende demokratisering av psykologien; den er ikke lenger noe eksklusivt reservert til lukkede rom med dype stoler og divaner, eller reservert til et fåtall som har tid og betalingsevne å vie seg til det indre.  I dag er psykologien langt mer utposisjonert i samfunnsinstitusjoner, populærkultur og -vitenskap, internett og media, selvhjelpskulturen og via nye terapeutiske agenter som coacher, mentale trenere, veiledere o.l. Naturligvis eksisterer den mer ”eksklusive” psykologien side om side med dette, i behandlingsinstitusjoner, på universiteter og andre forskningsinstitusjoner, men utbredelsen av psykologien i kulturen skaper en utfordring som også den profesjonelle, vitenskapelige psykologien må ta stilling til. Den kognitive psykologen George A. Miller  som lanserte den berømte artikkelen om "The magical number seven, plus minus two" er den jeg har kommet over som har tenkt klarest rundt demokratiseringen av psykologien. På slutten av 1960-tallet så Miller i beste opplysningstradisjonsånd for seg at med distribusjonen av psykologi i stor skala til stadig flere så ville mange flere leve bedre liv, ved at de brukte psykologiske selvhjelpsteknikker på seg selv. En slags «glad-Foucault» om du vil.

Jeg har vel en mindre optimistisk forståelse av denne "psykologiske revolusjonen", ettersom den også blir en premissleverandør til det man gjerne kaller "makeover"-kulturen. Der menneskene i Vesten blir sysselsatt av sine selvforbedringsprosjekt, mentalt og fysisk, i selvoptimaliseringens navn. Dette er jo ikke ment å underkjenne arbeidet til psykologene som til daglig bedriver viktig klinisk virksomhet eller forskning, men jeg mener vi i for liten grad har et grep om hvordan psykologi kontinuerlig siver ut i massekulturen og i menneskers selvforståelse, uten at resultatet har vært utelukkende positivt. I likhet med andre hjelpeprofesjoner har psykologien nok en iboende defekt i sin antagelse om å være på ”det godes” side, ettersom psykologer i det daglige er vant til å tenke på seg selv som en del av behandlingen.

På hvilke måter kan kravene til selvrealisering være problematiske for oss?

-Forestillingen om å realisere seg selv er jo ikke ny, men har vel antagelig eksistert så lenge menneskeheten har kunnet reflektere over hva det vil si å leve. Aristoteles skriver blant andre om det. Så det er mulig å betrakte selvrealisering som et eksistelt tema som alltid vil melde seg i et menneskers liv; vi lever tross alt bare en gang, og de fleste vil vel utnytte sin tid best mulig. Men flere (som den tyske filosofen Axel Honneth, slovenske Slavoj Žižek og Arne Johan Vetlesen i Norge) har påpekt hvordan det ser ut til å gå gått inflasjon i selvrealisering i samtiden. Det er ikke bare en attraktiv mulighet, men en institusjonalisert tvang som melder seg som et indre imperativ til den oppvoksende generasjon ”Du skal realisere deg selv!”. Et menneske som ikke vil realisere seg selv, er noe uhørt og vel et av få områder som fortsatt kan vekke moralsk fordømmelse i dag. 

Hva tenker du om kravet om selvrealisering i møte med vår tids utfordringer?

-Problemet er at selvrealisering ser ut til å ha blitt kolonisert og tjener som en viktig drivkraft i forbrukersamfunnet og vekstideologien. Veien til selvrealisering går gjerne gjennom konsum; enten det handler om å få nye litt bedre og lekrere versjoner av den samme tingen, objekt som kaster sine egenskaper tilbake på vår identitet eller det er snakk om opplevelser som å reise langt og ofte. Lenge gikk jo dette svært godt; litt for godt. Problemet oppstår i det klimaforskere og andre påviser at totaliteten av menneskelig selvrealisering har sin pris, en økende belastning på de globale ressursene. Og da kommer menneskers ønske om å leve mest mulige selvrealiserte liv, som er helt forståelig av de eksistensielle grunnene jeg anga, i konflikt med hensynet til miljø og klima, eller hensynet til fremtidige generasjoner.

Hva kan vi gjøre – som individer og samfunn – gjøre for å forholde oss til disse strømningene på en bedre måte?

I optimistiske stunder så tenker jeg vel at det er mulig å snu alt dette, og bruke det vi har snakket om til å fremme en positiv utvikling. Selvoptimalisering og selvrealisering må knyttes an til et mer etisk liv i et økologisk perspektiv. Og de negative følelsene som skam, skyld og dårlig samvittighet må snus fra å være vrangsiden av et selvrealisert individualisert menneske, hvis kropp eller liv ikke er optimalt, til et økologisk-etisk perspektiv. Jeg tror det er mulig. Men noe av problemet er vel som Julia Kristeva var inne på i et intervju med Sandra Lillebø i Morgenbladet for en stund tilbake, som ironisk hadde tittelen ”Det er innover vi må gå”, at de politiske eller religiøse systemene og fortellingene har gitt opp ideen om å oppdra mennesket. Uten at jeg helt deler hennes løsning, psykoanalysen m.m., tenker jeg i forlengelsen av dette at selvhjelpskulturen fungerer som en dårlig erstatning ettersom ideene om å være et bedre menneske frakobles de ytre reelle utfordringene i samfunnet, og presenteres utelukkende som individuelle terapeutiske prosjekt. Så kanskje vi må starte her, og våge å snakke på nytt om hva det vil si å bli et bedre menneske.

Kort om bidragsyterne

Ole Jacob Madsen er førsteamanuensis i kultur- og samfunnspsykologi ved Universitetet i Oslo. Boken "Det er innover vi må gå": En kulturpsykologisk studie av selvhjelp er utgitt på Universitetsforlaget.

Aslak Hjeltnes er stipendiat i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen og medlem i Akademiet for yngre forskere.