Gjennom prosjektet «Be a better being» retter Akademiet for yngre forskere søkelys på hva vår tids krav til selvrealisering gjør med oss, som individer og samfunn. I den forbindelse har akademimedlem Monica Aas intervjuet professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo, og  ivrig samfunnsdebattant og forfatter, Per Fugelli om livet og om bøkene Nokpunktet og Rød resept.  Intervjuet er et utdrag av et møte mellom Monica og Per Fugelli.

Av Monica Aas, som en del av Akademiet for yngre forskere sitt bidrag til prosjektet "Be a better being"

Ønsket om hele tiden å bli bedre kan ha en bakside. Tv-serier som for eksempel «Sykt perfekt» på TV2 viser at ungdom gjør det bedre på skolen enn noen gang, bruker mindre rus og er mer pliktoppfyllende enn før; samtidig viser en ny studie fra Folkehelseinstituttet og Høgskolen i Hedmark at  bruken av antidepressive midler for unge (særlig jenter) mellom 15-19 år har nærmest doblet seg de siste 10 årene. Mange unge sliter med dårlig samvittighet, søvnproblemer og angst.

Hva ser du som mest problematisk eller bekymringsfullt i denne samfunnsutviklingen? 

Jeg synes det er bra at det kommer lyskastere mot bivirkninger av det olympiske mottoet: «Høyere, sterke, raskere». Mange er bekymret for at unge mennesker vil for mye; at de blir skadet av å legge målene så langt borte at de aldri når dem. Dette ser vi på TV, det er kronikker i avisen. Til og med nå i sommer skal det være en festival i Lofoten som heter «Godt nok festivalen». Det er veldig bra. Men så må vi ikke gå i den fellen at vi lager en slags fiende av å ville være god heller. Jeg mener, Monica og alle de 20 i Akademiet for yngre forskere, Per som sitter her 73 år, barnebarna mine, de ungdommene jeg møtte på Jordal ungdomsskole nå i formiddag- ingen av oss mangler utviklingsgenet.  Vi er født, tror jeg, med et utviklingsgen som får mennesket til å ta seg i bruk. Let etter anleggene dine - sett de i forbedring - sett de i foredling. Dette er noe av meningen med livet for oss alle. Det gode liv finnes ikke i en hengekøye på Paradise hotel. Nei. Dette å sette mål, være i utvikling. Bli bedre i det du er glad i å være god på. Hipp hurra! Vi skal ikke gjøre dette til noe fare. Det skumle er når det blir overdose av ærgjerrighet og ambisjon. Når en blir besatt, når det går ut over resten av livet. Det blir en slags prestasjonskrampe. Det er det vi må vaksinere oss mot. Ikke prestasjon i seg selv, men overdreven ambisjon og perfeksjon. Det er det vi må problematisere.

Er dette noe nytt eller del av det å være ungdom?

Begge deler tror jeg. Å sette seg mål er del av det å være menneske. Det har det alltid vært til alle tider. Men så er det ikke så enkelt tror jeg. Dette kan bli hisset opp av rådende tidsånder, politikk, kulturen mennesket blir født inn i. Jeg tror alle er enig om at de siste 20-30 årene har vi hatt en vinnerkultur i vårt land. Vi beveger oss i retningen av å dyrke enersamfunnet. Det tror jeg er farlig av to grunner: For det første er det farlig for mennesket som lett kan komme til å piske seg selv for hardt for å bli nummer en. Det har ikke mennesket noe godt av. For det andre er også farlig for samfunnet fordi vi får en dyrking av styrke og med det følger ofte forakt for svakhet. Dette kan føre til et ganske brutalt sorteringssamfunn der vi deler inn i vinnerne og taperne og det blir ikke noe raust og helsefremmede samfunn av en slik kampmoral.

I bøkene Nokpunktet og Rød resept skriver du om «Nokpunktet». Hva legger du i dette begrepet?  Hva var det som fikk deg til å skrive disse bøkene?

 «Nokpunktet» er et morsomt ord da. Alle har et slags alarmsystem inni seg som gjør at vi kjenner igjen Nokpunktet. «Nok plikt nå». «Litt mere lek nå». «Nok prestasjon nå». «Litt mere hvile nå». «Nok kontroll og plan nå». «Litt mere fandenivoldskhet nå». «Nok arbeid nå». «Litt mere nytelse nå». Jeg tror alle kjenner igjen inni seg hvis en går videre etter å ha nådd et visst punkt overstrekker en egentlig sin egen kapasitet om det er mentalt eller kroppslig. Jeg tror ikke det er så vanskelig for mennesket å kjenne seg igjen at hver enkelt person har sitt eget Nokpunkt. Det vanskelige er å respektere det.  Å oversette det til handling i hverdagen. Det er der utfordringen ligger. Men det er også veldig viktig som vi var innom at Nokpunktet er et veldig personlig punkt – vi er 5214321 underlige enkeltmennesker i dette landet og hver enkelt er utstyrt med sitt Nokpunkt. Vi kan ikke lage et nasjonalt Nokpunkt - det er dypt individuelt hvor likevekten mellom krefter og krav ligger. Og ikke bare det, det veksler også for enkeltmenneske i løpet av livet. Har det alltid vært slik eller er det noe nytt? Det er også veldig viktig å diskutere.  Dette er interessant - gå i de gamle visdomsskriftene på jorden. Gå til Koranen, gå til Bibelen, gå til Buddha – gå til Aristoteles og Platon for 2500 år siden -  her er det ett ekko som ruller igjennom alle disse gamle reseptene for et godt liv; her er det ett ord som går igjen, og det er likevekt. Det er harmoni, det er balanse.

På hvilke måter tenker du at reklame og media er med på å forme hvordan vi forstår og behandler oss selv?

Jo, reklame og media, ikke minst sosiale medier kan gjøre at vi hele tiden - ikke minst unge mennesker - føler at en er omringet av speil. Hele tiden blir en sett og sammenliknet - da er det lett å oppleve seg som feil når en hele tiden er omringet av speil. Reklame setter opp glansbilder av kropp og samfunn og væremåter, og selvbildet. Og hvis en ikke stemmer med dette blir en «feil» en avviker. Dette programmerer oss til prestasjon og perfeksjon. Men jeg tror vi underkjenner politikk- kapitalismen eller hard konkurranse som hele tiden roper høyere, raskere, sterkere, mer, mer, mer, - effektivitet, produktivitet, kreativitet - jeg tror konkurranseøkonomien kanskje er den største pådriver av dette perfeksjonismemaskineriet vi er inni nå.

Hva tenker du er viktig for unge mennesker som møter disse nye kravene om suksess og lykke?

Her tenker jeg spesielt på to ting: 1) Gå på jakt etter eget «Nokpunkt». Dette betyr ikke at en skal være en slappfisk. I Nokpunktene er det rom for å sette seg barske mål. Det er rom for  forbedring, samtidig som en er årvåken for hvor grensen går - en må lære seg å kjenne etter å finne balanse mellom krefter og krav. Mellom plikter og lek, mellom arbeid og hvile. Det er viktig at enkeltmennesket lærer seg å kjenne etter. 2) Det andre og kanskje enda viktige punktet er som Shakespeare sa på gammelengelsk: «to thine own self be true» Eller «Vær tro mot deg selv».  Arne Næss hadde også ett motto som het «Sva Marga», eller «Følg din vei». En tåler mer hvis en gjør det en selv har bestemt seg for å gjøre enn at en underkaster seg det noe noen andre sier at en skal gjøre. Det er viktig å følge sin indre glød.  

Første siden av boken Nokpunktet starter med Kolbein Falkeid dikt «Robinson  V11». Hva betyr dette diktet for deg? Hva gjorde at du valgte dette diktet?

Men hvem sa at dagene våre

skulle være gratis?

At de skulle snurre rundt

på lykkehjulet i hjertet vårt

og hver kveld

stoppe på gevinst?

Hvem sa det?

Hvor hadde vi dét fra?

Kolbein Falkeid Robinson. Dikt. Oslo: Cappelen 1981.

Det Kolbein Falkeid ønsker å minne oss på med dette diktet er at livet er en blanding. Han advarer oss mot å forvente at livet bare skal være pluss. Han sier klart fra til oss at det kommer minus- det kommer trøbbel- det kommer kriser- det kommer nederlag.  Det må en også være glad i. Vi gjør noe dumt hvis vi lar oss forføre av de som sier at livet bare er «hipp hurra». Det er motstandsløst.  Det er motstandsløst å tro at det er ingen feil på meg, det er ingen flekker på meg; jeg er en vinner uten tap. Det han ber oss om er å være forberedt at det av og til i tillegg til gleden også kommer tristhet. Noen ganger er en stolt, andre ganger får en anfall av skam og er livredd, noen ganger føler en seg som en vinner.  Det Falkeid sier er at dette blandede livet er selve livet- livet er ikke å være en mannekeng på en catwalk. Falkeid sier det samme i disse tre versene som en klok fiskerkone fra Værøy har brodert med gulltråd og hengt i glass og ramme på veggen: «Her er det gleder og sorger».  Kloke ord fra en klok fiskerkone fra Værøy som unge forskere kan la seg inspirere av.