Denne uka møtes Verdens helseforsamling i Genève, det øverste styrende organet til Verdens helseorganisasjon (kjent som WHO). Over 3500 delegater fra WHOs 194 medlemsland deltar i årets forsamling, den største noensinne. Årets tematiske fokus er helsens plass i de globale bærekraftmålene frem mot 2030. 

Av Katerini T. Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø og medlem i Akademiet for yngre forskere

I tillegg til en stor andel av verdens helseministere, deltar også mange representanter fra andre FN-organisasjoner, stiftelser og andre ikke-statlige grupper som jobber med global helse. I år var til og med kokken Jamie Oliver til stede for å rette søkelyset på hvordan aggressiv markedsføring av usunn mat har ført til en fedmeepidemi blant barn.

Kampen om observatørplassene

Jeg dro til Genève for å drive deltakende observasjon på helseforsamlingen. Som selvstendig forsker uten tilknytning til noen offentlig delegasjon bega jeg med mandag morgen til WHOs hovedkvarter, for å søke akkreditering som observatør. 

En franskmann med cannabismønstret caps som hadde kommet for å drive lobbyvirksomhet for en mer «human» narkotikapolitikk, var i harnisk fordi han nettopp hadde fått beskjed om at alle de 68 akkrediteringskortene tilgjengelig for observatører allerede var delt ut. Kan dere ikke i det minste strekke dere til 69 med tanke på at forsamlingen avholdes for 69nde gang i år, formante han. Men vakten viste til plassmangel, til tross for at forsamlingen skulle avholdes i FNs europahovedkvarter – Europas nest største bygningskompleks etter Versailles. Den dagen måtte vi nøye oss med en storskjerm i WHOs hovedkvarter, men dag to møtte jeg opp før klokka 7 og, etter å ha vist pass, blitt avbildet og fått en skriftlig advarsel på seks språk om forbudet med å ta med brosjyrer og megafoner inn i forsamlingen, ble jeg sendt ned bakken fra WHO til FN-bygget.

Inn i marmorbygget

Jeg følte ærefrykt da jeg etter en grundig sikkerhetskontroll kom inn i den staselige marmorbygningen Palais des Nations, omgitt av idylliske parker med utsikt utover Genèvesjøen og Alpene.

Helseforsamlingen møtes i byggets største rom, the Assembly Hall. Medlemslandene satt i alfabetisk rekkefølge i den enorme salen, mens jeg sammen med andre observatører ble vist til galleriet, med klar utsikt til podiet. Alt som ble sagt ble simultanoversatt til de seks offisielle FN-språkene, og formidlet gjennom høretelefoner. Det var applaus under WHOs generalsekretær Margaret Chans energiske taler, men ellers ble jeg overrasket over hvor formell tonen i salen var. De delegasjonene som ønsket å si noe, leste opp forhåndsskrevne innlegg i plenum, mens et trafikklyssystem varslet når taletiden på fem minutter var inne. Mens noen av landene la frem sine egne helseprestasjoner, la andre vekt på WHOs ansvar for å hjelpe medlemslandene i å utvikle velfungerende helsesystemer, styrke innsatsen for utdanning og rekruttering av helsearbeidere, og atter andre løftet fram kampen mot tobakk og antibiotikaresistens. Helse- om omsorgsminister Bent Høie, som ledets Norges delegasjon, var blant dem som la vekt på betydningen av å se folkehelse og bærekraft i sammenheng i sitt innlegg.

I tillegg til diskusjonen i hovedsalen pågår det mange komitémøter parallelt og her skal delegatene i løpet av uken komme til enighet om en rekke organisatoriske spørsmål – fra hvordan man kan oppnå mer forutsigbar og fleksibel finansiering av WHOs budsjett, til hvordan interessekonflikt kan unngås i forholdet mellom WHO og ikke-statlige aktører fra sivilsamfunnsorganisasjoner, stiftelser og privatsektor.

WHO – ikke lenger maktens høyborg i global helse?

Alle som vil kan følge disse diskusjonene på nettet og på twitter (#WHA69) og andre sosiale medier. Var det derfor verdt å ta turen til Genève? Svaret er helt klart ja, for det som ikke vises på livestream og i sosiale medier er ikke bare den ærbødige stemningen, men også alle de spennende diskusjonene som foregår utenfor de formelle møtene, i «side events», i gangene og i kaffebaren.

Det er her sivilsamfunnsorganisasjoner og landdelegasjoner knytter nettverk, og hvor aktivister fører videre det strategiske arbeidet de har drevet med i forkant av forsamlingen. For eksempel hjelper de landdelegasjoner fra de mest ressurssvake landene med å analysere diskusjonene og med å skrive innspill for å fremme sine særegne interesser. De jobber også med å påvirke de som jobber i i WHOs globale sekretariatet til å rette fokus mot ulikhet og rettigheter. Lykkes de? De jeg snakket med mente ja, men, som en aktivist påpekte, innflytelseskraft innen WHO har begrenset betydning siden WHO ikke lenger er den opplagt ledende autoriteten i internasjonalt helsearbeid. Skal jeg virkelig forstå hvordan makt faktisk utøves innen global helse-feltet, må jeg neste gang å legge turen til Verdensbanken i Washington eller til Bill og Melinda Gates Foundation i Seattle. 

Fakta om Verdens helseorganisasjon

• Verdens helseorganisasjon (WHO) er FNs særorganisasjon for helse, grunnlagt i 1948, med hovedkvarter i Genève og seks regionskontor, samt kontor i 147 land.
• Styres av 194 medlemsland, med kinesiske Margaret Chan som sittende generalsekretær siden 2007
• WHOs mandat er å arbeide for at alle skal ha den beste helsetilstanden som er mulig å oppnå, hvor helse er definert som en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lidelser
• Jobber med utforming av globale standarder og normer, tilrettelegging for implementering i ressursfattige omgivelser, og faglig/policy-rådgivning 

Kilder: WHO, regjeringen.no, fn.no, sml.snl.no. 

Kort om prosjektet

Reisen er et bidrag til forskningsprosjekt «Advocacy and policy change for health equity in low-income countries» som utforsker sivilsamfunnsaktørers rolle i global helse. Prosjektet er finansiert av et Norges Forskningsråd sitt Global helse- og vaksinasjonsforskningsprogram.