Av Aslak Hjeltnes, Førsteamanuensis i klinisk psykologi, Universitetet i Bergen (Illustrasjonsfoto av ung forsker: Colourbox)

En ny internasjonal studie oppgir at én av tre PhD-stipendiater sliter med psykiske vansker. Vi mangler kunnskap om hvordan det egentlig står til i Norge.

Kan det å ta en doktorgrad være negativt for din egen psykiske helse? De siste årene har internasjonale media rettet søkelys på psykiske vansker i akademia. I 2010 påpekte The Economist at økningen i antall PhD-kandidater har endret forholdet mellom tilbud og etterspørsel i akademia. Det utdannes nå flere PhD-stipendiater noen gang enn før, mens antallet faste vitenskapelige stillinger har vært uendret, eller blitt erstattet av midlertidige kontrakter. Disse endringene har skapt en ny situasjon for unge forskere som ønsker å komme inn i akademia.

Mange PhD-kandidater beskriver stress knyttet til å leve med en grunnleggende usikkerhet for fremtiden, av å være i et arbeidsmiljø med sterk konkurranse, vansker med veiledere, stort arbeidspress, manglende sosial støtte og uklare grenser mellom jobb og privatliv. For mange kan dette føre til depresjon, angst, utbrenthet eller emosjonell utmattelse. Internasjonale media gir et bilde av en kultur av stilltiende aksept for psykiske vansker i akademiske arbeidsmiljøer, hvor mange doktorgradskandidater og vitenskapelige ansatte er redde for å snakke med kollegaer om sin egen psykisk helse av frykt for å skade sine egne karrieremuligheter. Denne tausheten gjør imidlertid at vi vet for lite om psykisk helse og lidelse hos unge forskere.

Kan det å ta en doktorgrad føre til psykiske vansker?

Hvor mange PhD-stipendiater opplever egentlig psykiske plager? En forskningsgruppe ledet av Katia Levecque ved Universitetet i Gent, publiserte nylig en større undersøkelse av arbeidsforhold og psykiske vansker hos PhD-stipendiater i Belgia.

Da Levecque og hennes kollegaer studerte forekomsten av psykiske vansker i et representativt utvalg av 3659 PhD-stipendiater i Flandern, fant de overraskende høye nivå av psykiske vansker blant stipendiatene. Over halvparten av PhD-stipendiatene beskrev minst to symptomer på betydelige psykiske plager, mens 32% av stipendiatene hadde minst fire symptomer og høy risiko for å ha eller utvikle en psykisk lidelse, spesielt depresjon. De vanligste symptomene var å kjenne seg under konstant press, slite med nedstemthet eller depresjonsfølelse, bekymringer og søvnvansker, manglende opplevelse av mestring eller vansker med å finne glede over aktiviteter i hverdagen.

Hvor store var egentlig disse tallene sammenlignet med resten av befolkningen? For å danne et større bilde av dette problemet, ble PhD-stipendiatene sammenlignet med tre andre grupper som bestod av mennesker i den øvrige befolkningen med høy utdannelse, ansatte innenfor høyere utdanning og studenter som var i høyere utdanning. Da de sammenlignet disse tallene, oppdaget de at PhD-stipendiatene hadde flere psykiske symptomer og tegn på psykisk lidelse enn alle de tre andre gruppene. Forekomsten av psykiske symptomer var over dobbelt så stor som i den øvrige befolkningen. Forskjellene mellom PhD-stipendiatene og studentene i høyere utdanning var ikke like store, men viste likefullt at PhD-stipendiatene var mer utsatte for psykiske vansker. 

Hva var grunnene til de psykiske vanskene blant PhD-stipendiatene? Levecque spurte også stipendiatene om hvordan de opplevde sin egen arbeidshverdag, og fant flere viktige sammenhenger mellom arbeidsforhold og stipendiatenes psykiske helse. Stipendiater som opplevde vansker med å finne en balanse mellom arbeid og privatliv hadde flere psykiske plager. Stor arbeidsbelastning og manglende opplevelse av kontroll i arbeidshverdagen var også viktige kilder til psykiske plager. Andre viktige forhold var lederstilen til veileder, organisasjonskulturen for hvordan beslutninger ble tatt i forskergrupper, og hvordan stipendiatene opplevde sine egne muligheter for en fremtidig karriere i akademia.

Hvordan står det egentlig til i Norge?

Funnene til de belgiske forskerne synliggjør et viktig problem som både skaper betydelig menneske lidelse og samfunnsmessige kostnader. For mange håpefulle PhD-stipendiater blir doktorgraden en kilde til psykisk lidelse. Men Levecque påpeker også at på lang sikt kan psykiske vansker blant PhD-stipendiater påvirke hele utviklingen av feltet i fremtiden. Masterstudenten Jan Sigurd Blackstad ved UiO spissformulerte nylig dette ved å spørre om vi “ønsker psykisk eller faglig sterke forskere?”

God forskning drives av lidenskap, og krever hardt arbeid. Men usunne arbeidsforhold og psykisk lidelse kan hindre god forskning.

Vi trenger mer systematisk kunnskap om psykisk helse og lidelse i norsk akademia. Er tiden moden for en større undersøkelse av psykisk helse blant PhD-stipendiater i Norge?

Referanse:

Levecque, K., Anseel, F., De Beuckelaer, A., Van der Heyden, J., & Gisle, L. (2017). Work organization and mental health problems in PhD students. Research Policy, 46(4), 868-879. http://dx.doi.org/10.1016/j.respol.2017.02.008