Fra tid til annen bedriver forskere den forslitte øvelse det er å uffe og akke seg over hvor lite presist vi journalister gjengir og presenterer forskning. I slike tilfeller virker det som som om all forskningsformidling er ett eneste stort sorgens kapittel.

Hulk, snufs!

Noen ganger har forskerne rett til å surmule. Samtidig har jeg ingen tro på at selvhøytidelig gretten gubbe-holdningen er medisinen norsk forskningsformidling og forskningsjournalistikk trenger for å utvikle seg videre. 

I stedet trenger vi mer av friske innspill og offensive tanker.

Vi trenger selvsagt også en kritisk meningsutveksling om problemstillinger knyttet til både forskernes og journalistenes ståsted og holdninger - og handlinger. Men en selvopphøyd besserwisser-jabbing og forutinntatthet, kan begge parter legge døde.

En av forskning.no sine dyktige bloggere, Ingvild Andreassen Moe  ”føler forskningen presentert i mediene blir forenklet, og man mister essensen; nemlig seriøsiteten forskningen bør opprettholde.” Det skriver hun i blogginnlegget Forskning i media.

Det er bra at hun er opptatt av dette teamet. Men; jeg er dessverre også en smule negativt overrasket. - Hva er motsetningen mellom forenkling og seriøsitet? blir mitt spørsmål. 

Å formidle kompliserte forskningsresultater og prosesser trenger nemlig slettes ikke gå på bekostning av seriøsiteten. Forenkling kan tvert i mot bidra til at folk faktisk forstår hva forskere driver med, og hva de finner ut av. Det er nødvendig og viktig.

Aksepten for at forskning bør ha en sentral plass i samfunnet, med et betydelig økonomisk handlingsrom, vil etter alt å dømme øke i takt med innsikten.

Det finnes forskere som er glitrende formidlere og forskere som mildt sagt er mindre gode på å komme ut med forskningen sin. Akkurat som det også finnes gode journalister, og de som slurver, spisser og forenkler for mye.

Hva som skal til for å gjøre de dårligste i sine respektive klasser bedre, kunne det vært interessant å lese Andreassen Moes synspunkter på.

Selv tror jeg mye kan bedres med en gjensidig respekt for hverandres kompetanse og en åpenhet fra begge sider der man innser at interesser kan sprike - men at dette ikke er til hinder for god formidling.

Altså; journalistene får skru til grundighetsskruen en liten ekstra gang, så får forskerne slakke ørlite på sine presisjonskrav.

Andreassen Moe bruker ellers en del av sin mediekritikk til å ta tabloide grep som hun selv kritiserer deler media for å bruke. 

“Et kjapt søk i avisene får opp overskrifter som ”Vindusvask forhindrer brystkreft”, ”Nettby og Facebook mer pop enn porno”, ”Spis sakte, gå ned i vekt” og ”Knytter ‘prompegass’ til høyt blodtrykk”, skriver hun.

Ja; det skal være dekning for innholdet, vi skal ikke love for mye i tittelen. Likevel vil formspråket uansett ligge langt unna overskriften i en forskningsrapport. Presisjonen i en nyhetssak-tittel vil ofte ikke bli like høy.

Det er noe forskerne må ha i bakhodet, så må vi journalister gi forskningen og resultatene en fair behandling. Det kan vi klare selv om tittelen på saken ikke faller helt i forskernes smak.

På meg virker “søket”  som førte henne til de famøse overskriftene som et temmelig tabloid grep, og det fortsetter i samme bane like etterpå:

”Det skjer kanskje en gang i skuddåret at jeg finner en studie omtalt i avisene som jeg ikke allerede har fått med meg, og som er såpass interessant at jeg søker den opp og leser hele.”

Ære være Andreassen Moe for dette, men hun er ikke i avisenes hovedmålgruppe. Hun er ikke folk flest, hun tilhører ekspertisen, noe som også er viktig å ha med seg når man skal formidle. Folk må kunne forstå, vi skriver ikke for de allerede innvidde. 

Jeg oppfatter Andreassen Moe slik at hun mener media stort sett omtaler mer eller mindre uinteressant forskning, at artikler er overforenklet,  tendensiøse - og at forskerne ikke har nok kontroll over stoffet.

Hun liker ikke at studier skal ”kobles opp mot ting man absolutt ikke har sett på”. Heldigvis er det slik journalistikken fungerer fra tid til annen; ett av dette håndverkets funksjoner er å kunne bringe et isloert forskningsresultat inn i en sammenheng, og slik sett kan folk flest forstå litt mer.

Ja, hvis vi er heldige kan kanskje både forskere og journalister lære noe av det også.