Påsken er vorspielet til sesongen for lidenskapelige golfspillere, som det finnes godt over 100 000 av her i landet. La oss se litt nærmere på dette spillet - og dessuten dele ut litt trøst hvis det butter på hullkanten.

Mens noen drar til fjells, vil altså andre prøve å treffe så mange hull som mulig. Og det som skal ned i disse hullene, er en liten ball, en hvit en, også sett i de fleste andre farger, rosa inkludert. Men den hvite er klassikeren som aldri går av moten.

Hvor mange som faktisk har ømme, bankende golfhjerter skal være usagt, men man blir fort hekta av å kline til små hvite kuler. Jakten på den gode følelsen av å treffe ballen perfekt, midt i sweet spot-en, kan drive folk til topps på lykkebarometeret.

Første gang kølla møter ballen i helt perfekt vinkel og posisjon, kan muligens (med litt godvilje) sammenlignes med følelsene i et heftig forelsket kyss. Så vil alt senere handle om forsøk på å gjenskape dette øyeblikket. Umulig? Ikke helt.

Kanskje nettopp derfor kan den spissfindige køllesvingingen på de grønne gressteppene også drive høyst avbalanserte sjeler til det totale vanvidd. Dette er noe alle som har prøvd å spille vet - så ta disse fordeler/ulemper i betraktning hvis du er blant dem som vurderer å ta steget inn i et minefelt av spillopplevelser…

Grønt gress under skoene er bra, jada. Fint med frisk luft og drøyt fem kilometers spasertur rundt 18-hulls banen, sier folk. Joda, klart det…

MEN: når du får koppsnurr på enmeters-putten for tredje hullet på rad, er det like før diverse hjernelapper truer med å eksplodere av frustrasjon, som ved en måneraketts oppskyting. (Hvis du ikke vet hva koppsnurr er, spør en som har spilt golf, så kan du få vite. Kanskje mer om rakettoppskytinger også, hvem vet.)

Det er i slike øyeblikk du lurer på hvorfor du droppet fjellturen med familien, og dorske formiddager foran peisen med en stabel marsipanegg og terningspill, til fordel for forblåste greener sør i Sverige. - Hva faen gjør jeg her, liksom? Husk da at det kan ligge mye godt i dårlige golfslag. Det finnes trøst også, for de som vil. Vi skal komme tilbake til det i en slags avslutning.

Golf rommer etter hvert ganske mye forskning, både med hensyn til psykologi og teknologi. Hvor god du kan bli vil etter hvert avhenge av hva som sitter mellom øra, hvor psykisk sterk du er.

Og hvis du allerede er ganske god, så innbiller du deg at hullene er større enn de faktisk er. Hvis du ikke tror at ballen kan gå i hullet, er det muligens bedre å kaste kølla, og bytte til terninger og marsipanmomsing foran peisen.

I jakten på den perfekte sving har diverse innretninger og programmer kommet for å hjelpe den jevne golfer og de mer proffe. I januar, mens golferne her til lands foreløpig lå i dvale, omtalte forskning.no et nytt analyseverktøy for golfsvingen som tar i bruk radar.

En annen side er utstyret. Tilbake i noe som fortoner seg som eldgamle dager, spilte golfere flest med såkalte hickorykøller, hvilket antyder at de var laget av tre. I dag er dette kun noe for helt spesielt interesserte nostalgikere.

For å få ballen i hullet, trengs (for de fleste) mer skarpskodde køller med stål- eller grafittskaft.

Teknologien har kommet så langt at det for noen år siden ble innført begrensninger på hvor store køllehodene på driveren, den kølla du etter planen slår lengst med, kan være.

Da hadde disse, sakte men sikkert, begynt å nærme seg stekepannestørtrelse (litt overdrevet, men det blir lettere å se det for seg). Noe av poenget med begrensningen er at trefflaten ikke skal bli for stor, og at de stabiliserende egenskapene ikke skal strekkes så langt at at en drive blir like enkel som det å sku på kaffetrakteren.

Så har køllene du bruker inne på det mest kortklipte området, putteren, kommet med diverse balanserende siktehjelpere og “støttehjul” etter hvert, noe som har ført til at enkelte av dem minner om ostehøvler.

Så til trøsten vi snakket om. Golf er et svært sammensatt spill, med mange fasetter og utfordringer i løpet av en runde på 18 hull.

Selv om mulighetene til å slå alt for mange slag er uendelig mange, så er også mulighetene til å bli en bedre spiller like uendelig store. Der ligger noe av trøsten, og aller mest ligger den i at den perfekte svingen neppe finnes.

Å svinge såkalt perfekt er heller ingen garanti for prikkfritt spill, profftilværelse og turneringsseire. Spør amerikaneren Jim Furyk, for eksempel, som har en ganske unik, temmelig bratt svingbane for kølla. Han svinger slik sett litt utenfor normene. 

Likevel er Furyk er en av verdens toppgolfere. Han vant den prestisjetunge majorturneringen US Open i 2003 med en sving knapt noen golftrener ville drømme om å lære bort. I stedet har han hatt faren som eneste trener, og den personlige svingen funker for Furyk. Da kan en egendefinert utgave, med noen grunnleggende elementer i seg, være god nok for deg og meg også.

Siden 2003 har Furyk vunnet fire turneringer på PGA-touren, og deltatt tre ganger i Ryder Cup for USA, den perstisjetunge lagkonkurransen mot Europa som spilles hvert annet år.

Han er ranket som nummer fire på listen over de som har spilt inn mest dollar på PGA-touren. Og han er for tiden vurdert som den 15. beste spilleren i verden. Det er  bare å svinge ivei. God golfpåske!