Abortforbud fører til enorm økning i aborter og døde kvinner: ikke etisk overbevisende sammenlignet med forestillinger om hellige egg og selvbestemmelsens ondskap?

Abortkampen som igjen raser er opprørende, og både til høyre og venstre er flertallet i mot reservasjonsrett for fastleger. Lederen i Dagens Næringsliv 30. januar hevder at reservasjonsmotstanderne har et massivt, moralsk overtak på debatten, og at nyansene forsvinner når debatten polariseres til å dreie seg om «moralsk overlegne kvinnerettsforkjempere på den ene siden, og onde, bakstreverske mørkemenn på den andre».

Når det gjelder etikk og moral, er det vitterlig henvisningsnekt-legene som hevder å ha det egentlige overtaket. De er forkjempere for det hellige livet, i den grad at en abortsøkende kvinne skal få merke det, selv om resultatet blir det samme: svangerskapet avsluttes. Fastlegens overlegne samvittighet er i sentrum. Var målet å forhindre en abort, ville det være uaktuelt både å henvise til andre som skal henvise og å være i befatning med noe som handler om å hindre befruktede egg i å vokse. Utfra hellig liv-tenkningen må reservasjonsretten selvsagt også gjelde spiral, minipille og angrepille: Når samvittigheten hindrer fastlegen i å skrive under på at informasjon er gitt til en kvinne som søker abort, vil jo kvalene bli uutholdelige hva gjelder disse prevensjonsmidlenes gjentatte barnedrap?

Det etiske målet med henvisningsnekten framstår nå som at ekstrarunden den prevensjons- og abortsøkende pasienten tvinges til, er noe hun har godt av – som et syndig, drepende kvinnemenneske. Dette er religiøse forestillinger som blir påtvunget kvinner. Men dersom det er bibelske belegg for abortmotstand og livets ukrenkelighet fra unnfangelse til naturlig død det vises til, må det meldes at den hellige skriften faktisk ikke omtaler abort. Det står ingenting. I gammeltestamentlig tid kjente man selvsagt ikke til unnfangelsens prosesser på cellenivå, men man kjente til abort. Og fordømmer det ikke. Det gjengis ikke i opplistinger over påbud og forbud eller i de detaljerte redegjørelser for hva det betyr å «ta liv». Det er en myte at Bibelen forbyr abort.

Kanskje kristen antiabort-oppfatning er at sjelen bebor det befruktede egget umiddelbart, og at dette betyr hellig, ukrenkelig, individuelt liv? En interessant tanke, men basert på kristne konvensjoner, ikke bibelske skriftsteder (det må jo også bety at sjelen kan dele seg i to, i tilfellet med eneggede tvillinger). En enorm mengde sjeler og komplette individ går da konstant tapt og ut av kvinners skjeder, siden befruktede egg i om lag en tredjedel av tilfellene, blir naturlig utstøtt. Det er lov å mene og hevde at befruktede egg som går filleveien, egentlig er et ras av tragiske barnedødsfall, i et land med tros- og ytringsfrihet. Så burde man vel også kreve tiltak for å minimere spontanabortrisiko?

Å kreve at norsk lov tilsidesettes av hensyn til ens eget valg om å komme opp i selvdefinerte etisk umulige situasjoner, er imidlertid ikke lov. Loven er helt klar på at alle pasienter har lik rett til helsehjelp, også hun som er uønsket gravid. En henvisningsnektende fastlege bryter loven, og Høyre vil tilpasse lovverket til lovbryterne – med påfølgende, enormt ekstrabyråkrati. De samvittighetsplagede legene burde jo i konsekvenslogikken og etikkens navn avsverge hele det norske helsevesenet, ikke korrumpere seg ved å motta lønn fra dette systemet som mener kvinner selv skal bestemme over sin kropp og reproduksjon. 

Dette er en gammel og trist, men uhyre viktig, kamp. Det var tragedien med lillesøsterens ufrivillige svangerskap som sådde frøet til et liv i kamp for kvinners reproduktive retter hos pioneren og prestedatteren Elise Ottesen (Ottar) Jensen fra Sandnes. Hun reddet utallige kvinne- og mødreliv gjennom å gjøre prevensjon og abort tilgjengelig for de fattige. I dag må kampen tas på ny: fakta om at abortraten øker eksplosivt og at kvinner dør når abort blir ulovlig, er tydeligvis ikke etisk overbevisende, sammenlignet med religiøse forestillinger om hellige egg og at andre skal bestemme over kvinnen og hennes svangerskap. Men hovmod står for fall, og dere får aldri ta vår rett med dere i fallet!

(Kronikken sto først som “Gjesteskribent” i Stavanger Aftenblad 4. februar 2014)