Klarsynte meldingar som maktkritisk kunst møter motstand

I samband med grunnlovsjubileet opna Museum Stavanger (MUST) 6. mars ei utstilling som heiter «Hvem eier historien? Makt, kunst og demokrati». Utstillinga er spreidd over samlingane i fleire ulike museum, og dreier seg om åtte kunstnarar sine prosjekt som «intervenerer» i utstillingane, med utgangspunkt i ei kritisk utforsking av museet si rolle i demokratiet.

Det kunstprosjektet som førebels har fått mest merksemd, er eitt som var tiltenkt Stavanger museum si kulturhistoriske avdeling, men som nå er plassert i Stavanger kunstmuseum. Kunstnar er Line Anda Dalmar, og verket hennar er bygd opp kring informasjon som klarsynte Siw Torill Rugland har fått kanalisert om kulturhistoriske objekt, mellom anna eit gammalt maleri, eit kinesisk skap, ein sladrespegel, rideutstyr. Dei menneska og situasjonane Rugland «fekk opp», er så lesne inn som ein såkalla lydguide. Planen var at lydguiden skulle brukast der objekta er utstilte, men museet sa nei. I staden er dei klarsynte historiene nå å finna bak QR-kodar på golv og veggar i Stavanger kunstmuseum, der publikum på telefon eller ipad får fram bilete av gjenstanden og den kanaliserte historia i lydopptak.

«Opplevelsene til den klarsynte skulle bli en lydguide for publikum. Nå har museet satt foten ned», meldte NRK Rogaland 24. februar. Museumsdirektør Siri Aavitsland forklarte valet med at vitskapleg formidling og klarsynte oppfatningar ikkje høyrer saman, og at bodskapen frå museet til publikum kunne bli «utydelig». NRK-saka var også lett å misforstå, mange oppfatta det som at prosjektet i seg sjølv var skrinlagt fordi mediumskapet blei for kontroversielt, men det var altså visningsstaden som blei justert. Reaksjonane både for og i mot kunstprosjektet og den museale handteringa, viser likevel til interessante forhandlingar om ymse grenser, sjølv der publikum misforsto kven som hadde sett ned foten for kva.

På Facebook blei det debatt, og argast var dei (mannlege røystene) som ikkje likte prosjektet i det heile: «Kva med å leia inn hyperaktive ungar til å forstyrra utstillingar, og psykotiske til å misforstå på påtrengande vis?» skreiv ein, medan ein annan lovpriste nei’et til klarsynte meldingar: «Respekt til MUSTs fagfolk som setter en grense ved det absolutte tøv. Det er forskjell på provoserende kunst og anti-kunnskap», og fleire, både i sosiale media og i nettsaka, ga NRK ris for ikkje å ha skrive klarsynt i hermeteikn. Kunst som ville formidla eit medium sine meldingar som ein maktkritisk respons til demokratijubileet, blei altså samanlikna med det infantile, psykisk sjuke, anti-intellektuelle.

Reaksjonane blir i seg sjølv ein del av kunstprosjektet – kven eig historia, kven avgjer kva røyster som skal høyrast, kva er ytringsfridom og kunst i eit demokrati? I ein kunstblogg skriv biletkunstnar Natasja Askelund fortørna om MUST sin respons. Ho spør  om kva som eigentleg blei utydeleg for museet, sanninga? «Er det kunsten som visker vitenskapen ut? Eller er det den klarsynte som roter det hele til», spør ho vidare. Andre (kvinnelege) kunstnarar har også tatt til orde for at museet si handtering er å forstå som sensur og sabotering av ein kunstnar, og at ein ikkje tar publikum på alvor som nokon som kunne manøvrert i forhold til grenser mellom det kulturhistorisk faglege, det kunstnarlege og det spirituelle, og slik fått nye, maktdrøftande innsikter.

Eitt er sikkert: det blir alltid bråk når spiritisme er på tale i samanhengar utanfor det folk oppfattar som definerte, religiøst-spirituelle rammer (desse rammene inneber også, i motsetning til det meste av annan religion, at mediumskap må vera gratis, om det skal passera). Bråket viser at medium utfordrar grensene mellom det openbart religiøse og det påstått reelt eksisterande, altså grensene mellom tru, erfaring og vitskap, mellom materialitet og spiritualitet, mellom liv og død, mellom underhaldning og eksistensielt alvor – og mellom mannleg hegemoni og kvinneleg autoritet. Anda Dalmar og Rugland trefte ei nerve, og institusjonen sin respons kan tolkast som eit spennande tilleggsaspekt til kunstprosjektet. Men som publikum ville eg nok føretrekt å kunna sjå, lukta og erfara objekta som prosjektet handla om, i staden for å måtta gå via ein QR-kode som framstår som ei symbolsk-virtuell grense for kunstinterveneringa i ein mektig institusjon.
 

Kronikken sto fyrst på prent i Klassekampens livssynsspalte 13. mars 2014