Hver gang jeg må bytte mobiltelefon eller bruke en ”hi-tech” forelesningssal med elektronisk styrt lerret, lys og lyd, må jeg trekke pusten dyyyypt først…

I går skjedde det igjen – en i utgangspunktet positiv hendelse: Sjefen hadde kjøpt inn trådløse handsfreesett til mobiltelefonene våre på jobben, slik at vi ikke skal utsette oss for kreftfare på grunn av stråling fra telefonen nært hodet. Dingsen var liten og lekker og skulle altså befri meg fra den alltid like flokete handsfreeledningen.

Ifølge produsenten var dingsen svært brukervennlig. Jeg endte opp med å bruke en time av min svært knappe og dyrebare arbeidstid, bare for å oppdage at jeg likevel ikke fikk den nye dingsen til å ”snakke med” mobiltelefonen min.

Da måtte jeg imidlertid bare legge den fra meg, mens det formelig samlet seg en mørk sky over hodet på meg. Jeg måtte dra for å gjøre i stand til en fagkonferanse vi skulle ha i auditoriet.

Fordi jeg har vært ute en vinterdag før, startet jeg dette arbeidet en time før konferansen skulle begynne – og jeg og en kollega trengte faktisk hvert eneste minutt! Det teknologiske vidunderauditoriet lot seg nemlig ikke uten videre fravriste sine innovative hemmeligheter…

Nå har sannsynligvis halvparten av leserne allerede stemplet meg som en håpløst akterutseilt fortidslevning med teknologiangst. Mulig det, men jeg bruker faktisk forholdsvis avanserte forskerverktøy som geografiske informasjonssystemer og SPSS i arbeidet mitt.

Det rare er at når det gjelder disse ekspertsystemene så har jeg mye høyere terskel for at ting er vanskelig, at det tar tid å lære seg og at en må bruke tid når en skal installere noe nytt. Her ser jeg også verdien av forbedringer og nye funksjoner – de vil gjøre meg i stand til å gjøre jobben min bedre.

Helt motsatt er det med mobiltelefonen og videokanonen i auditoriet. Disse er jo bare perifere hjelpemidler for det jeg egentlig skal gjøre: Snakke med mennesker, eller forsøke å formidle et budskap til flere på en forståelig måte. De skal bare VIRKE, enkelt og greit, være der i bakgrunnen og ellers forbruke minst mulig av min tankekapasitet.

All verdens fancy tilleggsfinesser på en mobiltelefon eller en videokanon er heller ikke særlig høyt på ønskelista mi – rett og slett fordi de gjør menyen lang og navigasjonen vanskelig å finne fram i. Høre musikk på telefonen? Bruke den som GPS eller ta opp videofilmer? Nei takk, det er helt uinteressant.

Og hva om produktutviklerne på IKT-utstyr til auditorier kunne konsentrert seg om å standardisere programvaren slik at den virker – med en gang, hver gang og uten kluss– på alle typer PC-er og operativsystemer – i stedet for å finne opp nye mer eller mindre nyttige funksjoner?

En periode jobbet jeg i et ingeniørdominert firma i IT-bransjen. Der var toleransen for ny teknologi med barnesykdommer, programmer med dårlig brukervennlighet og tidskonsumerende IKT-utstyr helt enorm. Mine kolleger formelig kastet seg over alle nye dingser og programmer etter hvert som de kom.

Disse ingeniørene satt gladelig i timevis og rotet inne i datamaskinens DOS-vindu og bat-filer (?) for å få tidlige betaversjoner til å spille sammen med programmene de hadde fra før. Jeg betraktet dem interessert med sosiologblikket mitt, og kom til følgende grovt forenklede konklusjon:

Det finnes to typer mennesker: de som fasineres av ny, ikke utprøvd teknologi i seg selv og vi som kun er interessert i teknologi på grunn av den ekstraverdien det eventuelt kan gi i arbeidet vårt. De som hører til den første gruppen blir gjerne teknologieksperter eller ingeniører – og lager altså teknologi og IT-programmer.

Den andre gruppen utgjør brorparten av alle kundene på teknologimarkedet. Det er oss som bare vil at ting skal virke uten for mye styr. Vi er selvfølgelig prisgitt at noen har såpass til interesse for selve teknologien at vi faktisk får mobiltelefoner og datamaskiner. 

Det mest spennende skjer i møtepunktet mellom teknologene og oss alminnelige kunder. For IT-ingeniørens verden er ikke min verden. Der hun faller i staver over en ny funksjon eller en spesielt fancy detalj i navigasjonsfeltet, eller ”at du faktisk kan få GPS-plottet hvor du er hen”- så spør jeg ”er den enkel å ringe og tekste med, tåler den litt regn og varer batteriet lenge?”.

Sånt kan det bli dårlig kommunikasjon av. Og det er også litt selvforsterkende: For hver gang jeg må gi opp ”den brukervennlige” installasjonen av en ny dings, og ringer support og får et langt, teknologisk svar som jeg ikke forstår, blir jeg enda litt mer sikker på at jeg bør holde meg lengst mulig unna teknologiens verden…

PS. Da jeg skulle legge inn denne bloggen og bildet i publiseringsverktøyet for forskning.no, kræsjet systemet to ganger og kastet kryptisk kode i ansiktet mitt. Et ytterligere tilskudd til min teknologiskepsis…