En god mulighet som vi ferske forskere har for å lære oss å publisere, er å delta i produksjonen av vitenskapelige antologier. Jeg vil ikke at vi skal vanne ut sjangeren til å bli pedagogikk og lærebøker, slik at vi mister denne publiseringskanalen.

Den beste måten å trene seg på publisering på er rett og slett å skrive, kaste seg ut i skumle fagfellevurderinger og få erfaringene på kroppen. Jeg er tilhenger av filosofien om at man må spille en del fotball på løkka før en prøver seg på Lerkendal. Antologier kan være en fin form for ”løkkefotball” når en skal lære seg å skrive vitenskapelig.

Mange av oss er eksperter på studentoppgaver, og trenger å lære at en vitenskapelig tekst skiller seg ganske mye fra semesteroppgaven. Den skal bringe noe nytt til feltet, enten det er av empirisk, konseptuelt eller oversiktsmessig art.

Det er ikke lenger nok å vise at en kan gjengi, kombinere og drøfte ulike teoretiske perspektiver. Kreative pedagogiske grep er heller ikke det sentrale. En vitenskapelig artikkel skal først og fremst være tydelig på hva bidraget til kunnskapsfronten er.

En ny empirisk undersøkelse, utviklingen av et nytt teoretisk konsept eller modell og konklusjoner på bakgrunn av en review av litteraturen på feltet oppfyller etter min mening dette kravet. Rene pedagogiske tekster som argumenterer for hvorfor denne eller denne lærings- eller ledelsesteorien er best, gjør det vanligvis ikke.

For ikke lenge siden var jeg på fagkonferanse, og hørte en forsker presentere et paper. Det jeg husker best er imidlertid det han sa da han ble konfrontert med manglende presentasjon og dokumentasjon av empirien han viste til i teksten: Jeg har tonet ned den biten, fordi dette bare skal bli et bokkapittel.

Utsagnet hans ville selvfølgelig ikke vært noe problem hvis jeg ikke tilfeldigvis også hadde visst at antologien han snakket om ga poeng for vitenskapelig publisering. I dette tilfellet skulle antologien utgis på et kjent akademisk forlag og både brukes som lærebok for studenter og praktikere, bidra til at forfatterne fikk meritter på CV-en og gi institusjonen publiseringspoeng. Et vitenskapelig kinderegg, med andre ord!

Min konklusjon etter å ha lest en del antologier er at boklige ”kinderegg-prosjekter” sjelden har særlig mye med vitenskapelige artikler å gjøre, om de er aldri så fagfellevurdert. Den vitenskapelige artikkelen er ikke uten videre egnet som pedagogisk tekst, og glitrende pedagogiske tekster bringer ikke uten videre noe nytt til forskningsfeltet.

Dette er rent akademisk flisespikkeri sett med både forlaget, bokkjøpernes og gjerne også forfatternes øyne. Alle får jo sitt – og alle blir fornøyd, hvorfor bråke med dette da?
Det er som uerfaren og lærelysten forsker at jeg tillater meg å heve stemmen her. I min og andre juniorers utvikling mot vitenskapsfolk er nemlig antologien en viktig kanal og ”skole”. Jeg har ikke lyst til å miste den fordi den misbrukes til å trykke lærebøker!

På vårt forskningsinstitutt ga vi ut en antologi i år, og jeg tør si at det var flere av oss som vokste mye i denne prosessen. Den lokale redaktøren brukte hele prosessen rundt antologien til å legge til rette for læring rundt vitenskapelig skriving og publisering.

Det som gjorde det hele så verdifullt for min del, var at den vitenskapelige fanen ble forsøkt holdt høyt hele vegen. Jeg tror vi trenger antologier som gir publiseringspoeng, og jeg er glad for at denne muligheten finnes i dag. Men jeg tror ikke dette systemet opprettholdes over tid hvis vi ikke respekterer den vitenskapelige sjangeren i disse bøkene. Derfor liker jeg ikke kinderegg-antologier.