Jeg kom til kurset i kvalitativ forskningsmetode med forventninger om å få finslipt og fylt opp den forskningsmessige verktøykassen min. Etter en forelesning og et kjapt blikk på pensum er jeg både skuffet, sinna og frustrert. Hvorfor?

Før jul deltok jeg på et kurs i anvendt statistisk dataanalyse for samfunnsvitenskap som var helt fantastisk. Jeg har aldri slitt og jobbet så mye for 15 studiepoeng og aldri vært så stolt og fornøyd med læringsutbyttet før, og det til tross for at resultatet kunne vært bedre.

Som oppdragsforsker er metode det viktigste du har. Faglige tema og prosjekter kommer og går – men alle skal utføres med stor metodisk bevissthet og kvalitet. Kurset i kvalitativ metode var derfor noe jeg så fram til som en meget viktig del av utdannelsen min.

Men så sitter jeg altså her og er sint og frustrert – og ikke så helt lite overrasket over styrken i mine egne følelser omkring et metodekurs! At en liker noen kurs bedre enn andre er naturlig og normalt, men denne gangen er det annerledes. Jeg føler meg provosert på en fullstendig irrasjonell måte…

Etter å ha lest tre artikler av pensum boblet og kokte det i meg: Hva i all verden er dette for noe? Dybdeintervjuer der du som forsker aktivt tilkjennegir ditt eget syn, for dermed å konstruere en virkelighet sammen med intervjuobjektet? En virkelighet som ikke kan eller skal generaliseres til andre situasjoner?

Transkribere timelange intervjuer ord for ord og lyd for lyd til minste detalj, for så å analysere det språklige uttrykket – ikke innholdet i det de sier - etterpå? Deltakende observasjon der du blir en aktiv og skapende del av det samfunnet du skal studere?

Det måtte noen kloke, erfarne kolleger ved forskningsinstituttet til, for å forklare reaksjonen min.
- Du kom til kurset og trodde du skulle lære metoder og teknikker, mens det i realiteten er snakk om to ulike grunnsyn på vitenskapen. Og grunnsynet ditt passer bedre med positivismen enn med konstruktivismen, sa en av dem.

Det var oppklarende. Å bli utfordret på ontologi og vitenskapssyn er tross alt noe helt annet enn å hisse seg opp over metoder. Og så ble jeg nødt til å gå en runde med meg selv når det gjelder vitenskapsfilosofi…

Positivist er det vel ingen samfunnsviter som vil være. Lærebokforfatterne kappes jo om å ta mest mulig avstand til dette ståstedet. Postpositivisme er derimot mer stuerent: En erkjenner blant annet at den objektive og nøytrale forsker ikke finnes, men streber likevel etter det som et idealbilde. Og en fornekter ikke direkte at det finnes en verden der ute som det går an å hente inn informasjon om – gjennom både kvantitative og kvalitative forskningsmetoder.

Oppglødd over min nye erkjennelse – at jeg er en postpositivist og en analytisk, kvantitativt orientert sosiolog – løp jeg inn til en forskervenn og fortalte det.
- Nå, nå, ikke bli religiøs nå da, sa den erfarne, kloke forskeren med et smil.

Nei, det er ingen grunn til å bli religiøs rundt verken vitenskapssyn, ulike ”ismer” eller metodevalg for den del. Men likevel: Jeg føler meg rett og slett mer hjemme i en analytisk og postpositivistisk tradisjon enn i hermeneutikken og konstruktivismen. 

Når jeg leser pensum om svært dypsindige fortolkningsprosesser og samkonstruksjon av virkeligheten, får jeg lyst til å begrave hele boka i papirsøpla og begrave meg selv i SPSS, et stort og rikt datasett og en god, gammeldags teorifundert regresjonsanalyse. Men gjerne med en forstudie basert på kvalitative intervjuer…

Sånn er det vel bare – vi liker noe bedre enn annet. Men jeg synes likevel at jeg har kommet et steg videre: Nå er jeg mer bevisst hvor hjertet mitt ligger – og kan gå inn i forskningsprosjekter med dette som en tydelig del av bakteppet. Dette er slik jeg lettest ser verden, det har sine styrker og svakheter, og jeg erkjenner at andre kan ha andre utgangspunkt.