Hva skal jeg studere - hvor?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Fristen for å søke på høyere utdanning i Norge har gått ut, og et sted mellom 90 000 og 100 000 personer har sendt inn søknaden med sine prioriterte ønsker på.

Kanskje liker vi å tenke på unge lovende talenter som tar velinformerte og rasjonelle valg ut fra faglige evner og interesser. Men er det slik?

I flere år jobbet jeg med rekruttering til en middels stor norsk høgskole, lokalisert i et distriktsfylke. Høgskolen kunne tilby et ganske vidt spekter av fag og utdanninger.

Kampen om studentene var og er knallhard for denne typen skoler, og høgskolen la mye flid i å produsere tiltalende studiekataloger, velrøktede og informative nettsider og et oppegående veilederapparat for de som meldte sin interesse.

Med til rekrutteringsarbeidet hører naturligvis også evalueringer – hva synes de som har blitt studenter om skolen, og hvorfor kom de akkurat hit? Det viste seg at tankemodellen vi på høgskolen satt med og forsøkte å bruke for å rekruttere studenter, bare delvis passet med det studentene selv oppga som grunner for valgene sine.

Mens vi la stor flid i å forsøke å framheve høy faglig kvalitet, flinke lærere og innholdet i studieprogrammene, svarte flesteparten av studentene at de hadde valgt akkurat denne høgskolen fordi den lå nært heimplassen, hadde et brukbart omdømme og dessuten tilbød den studieretningen de ønsket seg.

Studentene pekte også på at anbefalinger fra venner som gikk på høgskolen hadde mye å si for at de havnet der selv. I dette perspektivet ble plutselig god undervisning, omdømmebygging og god studentservice de viktigste rekrutteringstiltakene, og rekrutteringsarbeid ble noe som foregår kontinuerlig gjennom året.

Selvfølgelig betyr ikke dette at ikke god og forståelig presentasjon av det faglige tilbudet og studieprogrammene er viktig. Men mange fag er det vanskelig å ha noen som helst formening om før en faktisk har studert dem ei stund.

Hverdagen til sykepleiere og lærere tror vi i alle fall at vi vet noe om, men hva med for eksempel samfunnsøkonomer, sosiologer og statsvitere? For ikke å snakke om hva som er forskjellen på disse?

Da jeg var 20 år og skulle søke på høyere utdanning for første gang, ville jeg holde meg i heimbyen der jeg hadde jobb og nettverk. Valget sto til slutt mellom grunnfag i sosiologi og grunnfag i sosialøkonomi, og jeg endte med å spørre samfunnsfagslæreren min fra videregående til råds.

Læreren (selv hadde han humaniora-bakgrunn) var soleklar i sin anbefaling av sosiologien, og dermed tapte nok verden en samfunnsøkonom og fikk en sosiologspire i stedet.

Det første semesteret ble et sjokkartet møte med Durkheim, Marx og Weber. En periode vurderte jeg seriøst å hoppe over til skogstudiet i stedet, men heldigvis skjønte jeg litt mer av samfunnsteoriene og struktur/aktør-spørsmålet etter hvert.

Siden har det vært sosiologi som er mitt fag. Så tilfeldig kan en altså havne i en bestemt akademisk disiplin. Lykke til med opptaket, alle utdanningssøkere!
 

Powered by Labrador CMS