De siste tre månedene har jeg brukt alle anledninger til å diskutere vitenskapsteori og vitenskapsfilosofi med kolleger, medstudenter, venner og lærere. Men er slike diskusjoner egentlig litt tabu?

Jeg ser på meg selv som en slags akademisk lærling, på veg til å bli forsker og følgelig med en slags rett til å stille spørsmål. Også dumme spørsmål, hvis de må til for at jeg skal få den innsikten som kreves av meg.

Et dumt spørsmål er: Hvorfor snakker vi ikke om vitenskapsfilosofi?

I masterstudiet i sosiologi startet første semester med en forelesning i vitenskapsteori, og vi hadde ei flott bok på pensum. Jeg har lest den grundig flere ganger (den var ikke så tjukk), og jeg trodde faktisk at jeg hadde det inne: Positivisme, konstruktivisme, realisme, alle i forskjellige utgaver og tapninger, virket ganske ryddig mellom to permer.

Så lærte vi kvantitative forskningsmetoder, og deretter kvalitative forskningsmetoder. Jeg oppdaget at her var det ikke bare snakk om ulike verktøy, men delvis også ulike syn på verden og vitenskapen. En akutt interesse for vitenskapsfilosofi ble født, og den har gått ut over de rundt meg.

Jeg begynte med forskeren jeg deler kontor med, en siviløkonom. Vi ble så rørende enig at ingen av oss egentlig utvidet horisonten vår noe særlig av det. Så vi ba inn flere kolleger etter tur, forklarte og tegnet på tavla og spurte og grov.

Jeg lærte mye av dette, ikke minst at vitenskapssyn, i alle fall for noen, er et svært personlig spørsmål som det kanskje ikke er god tone å diskutere med andre i tide og utide.

Men jeg hadde tross alt fått med kollegene mine på de noe høytsvevende diskusjonene om vitenskapssyn, og nå ville jeg prøve på universitetet.

Veilederen min virket som et ganske trygt sted å begynne, så han ble første ”forskningsobjekt”. Han hadde tydeligvis tenkt ganske mye på dette, hadde gode og reflekterte svar og spørsmål og dessuten flere bøker som han kunne anbefale meg.

I neste omgang tok jeg sjansen på å banke på døra til min favorittprofessor, som også gjerne delte tankene sine med meg. Det besøket endte faktisk med at jeg gikk i bokhandelen og kjøpte ei bok skrevet av en filosof.

Så spurte jeg professoren i et av metodefagene om å ta temaet opp i klassen, noe han gjorde etter at vi ble flere studenter som insisterte på at dette var viktig for oss. Nye bøker ble anbefalt, og vi fikk lov til å stille noen ”dumme” spørsmål som det tydeligvis ikke bare var meg som tumlet med.

Dette lille utvalget av universitetsansatte oppviste en forbløffende varians i synet på vitenskapen og verden, men en ting var de absolutt enige om: Vitenskapssyn er ikke noe man snakker særlig ofte med kollegene sine om.

En av dem gikk faktisk så langt som å antyde at det ville være direkte dumt å bringe temaet på bane for eksempel i lunsjpausen. Forskjellene var for store og temaet for ømtålig.

Jeg synes det er fascinerende at vitenskapssynet er nesten som et følsomt trosspørsmål, noe personlig og privat som man ikke snakker om. Det aller mest grunnleggende, det som ofte legger premissene for både hvordan og på hva vi forsker, er nesten et tabu-emne?

Egentlig hadde jeg bestemt meg for ikke å nevne Harald Eia, men det er helt umulig å holde dette ”dumme” spørsmålet tilbake: Er det rart det blir krig mellom biologer og sosiologer, når ikke sosiologer kan snakke om vitenskapssynet sitt seg i mellom engang?

Og husk: Jeg er bare en student. Vi har lov til å stille dumme spørsmål, eller…?