Jeg er ganske nytilsatt som rådgiver i et forskningsselskap – Trøndelag Forskning og Utvikling AS, og må stadig vekk forklare meg overfor venner og kjente:

- Er du forsker? Ikke det, nei? Ikke konsulent heller? Men hva gjør du egentlig, da?

Ja, hva gjør jeg egentlig – og hva er det egentlig selskapet jeg jobber i gjør for noe? Faget mitt er kommunikasjon og formidling, noe som har gitt meg en viss trening i å se verden gjennom øynene til mottakeren av min kommunikasjon.

I dette tilfellet vil det si allment oppegående mennesker med yrkeskarrierer utenfor akademia. Med en gang ordet forskning smeller i bordet, ledes tankene uvilkårlig mot noe som likner dette bildet:

En tilbaketrukket grunnforsker, gjerne i hvit frakk, som graver seg ned i sine labanalyser, målinger eller for den saks skyld abstrakte begreper og tall. En gang innimellom publiserer hun en vitenskapelig artikkel som er komplisert og komplett uforståelig for folk flest, for ”menigheten” som leser akademiske fagtidsskrifter.

Dette er forskning, faktisk noe av det ypperste og viktigste vi har av kunnskapsproduksjon, selve grunnforskningen. Problemet mitt er bare at det er langt fra denne arbeidshverdagen til det vi steller med hos oss. Men det vi gjør er også forskning…
 

Forskning er å framskaffe pålitelig kunnskap gjennom åpne arbeidsmetoder, kritisk tenkning og internasjonalt tilfang. Hos oss både produserer og bruker vi kunnskap, gjerne i tett samarbeid med en oppdragsgiver som har et konkret problem han ønsker å løse.

At vi bruker forskerens åpne arbeidsmetoder i jobben vår skiller oss som et forskningsselskap fra ren konsulentvirksomhet. Vi har ingen hemmelige suksessoppskrifter vi verner om for å kunne fortsette å selge tjenestene våre. Våre kunder kjøper evnen til praktisk anvendelse av teoretisk kunnskap og til kritisk analyse.

Ideelt sett skal hvem som helst kunne gå arbeidet vårt etter i sømmene, og vurdere metodevalg og teoretisk forankring kritisk. Anvendt oppdragsforskning fører dessuten til at vi samler inn verdifull empiri i form av case, som vi eller andre kan studere nærmere og finne spennende mønster og ny innsikt i senere.

Hos oss bruker vi forskningens framgangsmåter på ”hverdagslige” problemstillinger: Hva er potensialet for et bioraffineri i Trøndelag, hva er markedspotensialet for Trønderbanen, hvordan kan ny teknologi få kortest mulig veg til lønnsom produksjon og hvordan kan Salsbruket best utvikle seg videre som tettsted.

Jeg kan kanskje ikke kalle meg forsker, men likevel arbeider også jeg etter forskningens grunnmetoder. Om de oppgavene jeg som ”junior” utfører av og til er tekniske og trivielle, så hører de alltid til i et større prosjekt som utføres etter forskningens arbeidsmetoder. Av og til får også jeg bryne meg på et mer krevende forskningsprosjekt, men da under kyndig faglig ledelse av seniorforskere blant mine kolleger.

Så – til tross for debatt om og strenge kriterier for hvem som kan få kalle seg forsker – har jeg kommet fram til et slags svar når folk spør meg hva jeg jobber med for tida:

Jeg jobber med anvendt forskning. Er vedkommende interessert nok til å spørre videre, forklarer jeg gjerne. Men hvis ikke – så er det faktisk den mest korrekte beskrivelsen av hva jeg gjør – sjøl uten godkjent forskerutdanning (ennå)!