Maneter morgendagens middag?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Som forskningsformidler dumper du borti mye rart. Forleden var jeg med NTNUs forskningsbåt Gunnerus ut på Beitstadfjorden for å fange maneter. Forskere, fiskere og næringsutviklere håper nå at manetene kan spises og brukes i hudkrem!

[gallery:1]

Beitstadfjorden har fått en uønsket oppblomstring av en spesiell kronemanet som lever på dypet og derfor ikke har fått noe folkelig navn knyttet til seg. Den heter derfor bare periphylla periphylla, og inntil nylig viste svært få av oss at vi hadde den i fjorden vår.

Periphyllaen er ifølge havforskerne en kosmopolitt som finnes overalt og den har fått et voldsomt oppsving i enkelte norske fjorder de siste årene. Det har ført til trøbbel for lokale fiskestammer fordi den fortrenger torsken i matfatet, og for fiskerne fordi den vaser seg inn i garnbrukene. Maneten er kort og godt et problem, som det bør gjøres noe med.

Nå har marinbiologer, fiskere, eksperter på innovasjon og kommersialisering og kinesiske mat- og ernæringseksperter gjort felles front mot maneten: Visst er den et problem, men mye tyder på at den også kan være en verdifull ressurs dersom man finner lure måter å behandle den på!

På Gunnerus fikk vi høre om fantastiske muligheter for maneten periphylla: Den har et spesielt verdifullt kollagen, som blant annet kan brukes i antirynkekremer, og i Kina er maneter en delikatesse som serveres til bryllup og fest.

Forventningen var derfor stor i det mannskapet på Gunnerus fikk trålen om bord med et par kubikkmeter maneter. Journalistene fra Schrødingers katt og Adressa nærmest sloss om plassene nærmest karet der manetene ble tømt ut av trålposen…

Manetekspert Anders Jelmert fra Havforskningsinstituttet trakk i fullt oljehyre og hansker (maneten har neslegift som brenner) og brukte ei snøskuffe til å rote rundt i den rødlige grauten av maneter – tusenvis av dem, sammen med noen få uheldige dypvannsfisker.

Maneten har et problem i forhold til kommersiell utnyttelse av kollagenet i midtdelen av manetkroppen: Den består av 95 prosent vann, så heftig opptørking er påkrevet før den eventuelt kan bearbeidets videre. Kloke hoder i SINTEF forsøker nå å finne ut av akkurat dette, og andre ting som kan gjøre manetfiske lønnsomt.

Om bord på Gunnerus var mange spesielt inviterte gjester, i tillegg til forskerne. Flere av dem fulgte oppfordringen om å smake på den geleaktige midtdelen av maneten – rett fra sjøen. Selv sto jeg over, men de mer modige gjestene rapporterte at det smakte salt. Personlig har jeg kanskje mer tro på hudkremen…

Et par av gjestene ble begeistret for maneten, og tok med seg fem stykker i en plastikkpose for å servere til fredagskaffen på jobben. I ettertid forteller ryktene at noe gikk skeis under tilberedningen, slik at manetene bare løste seg opp og forsvant. Jeg er usikker på om kollegene deres ble veldig lei seg for det.

Prosjektet ”Maneter – fra problem til ressurs” har et spennende potensial: Klarer man både å holde manetbestanden i Beitstadfjorden i sjakk, gi lokale fiskere et ekstra bein å stå på og skape verdier gjennom videreforedling av manetene?

Powered by Labrador CMS