Statsråd Tora Aasland vil gjøre bachelorgradene mer yrkesrettet. Jeg klapper i hendene og ønsker henne lykke til – for dette er viktig. Men er høgskolene i stand til å få det til?

Akademia er en merkelig verden. Møtet med den fortoner seg ofte litt sjokkartet for oss som kommer fra vanlige organisasjoner og bedrifter.

Da jeg ble ansatt som informasjonsleder ved en statlig høgskole for noen år siden var det et sjokk for meg å oppdage at jeg faktisk var ”på B-laget” ved høgskolen. Eller sagt på en annen måte: Siden jeg arbeidet i administrasjonen ble jeg av mange ansett for å være en ”ikke-faglig” medarbeider!

Det var ikke forventet at jeg skulle argumentere faglig for hvorfor vi burde se noenlunde seriøs og enhetlig ut på nettsidene, skrive forståelig språk i studiekatalogen og la være å skjelle journalister huden full fordi de nektet å bruke forskernes fagtermer. Informasjon og samfunnskontakt ble ikke ansett som særlig faglig, siden jeg jobbet i administrasjonen.

Selv ikke sjefen min fra den tida, som vitterlig er førsteamanuensis i markedsføring og hadde jobba på fagsida før, fikk full aksept for praktisk, yrkesmessig bruk av sin faglighet så lenge han jobbet i administrasjonen.

Å lære er en prosess i mange trinn. Minst ett av disse trinnene bør være øvelse i å bruke teorien en har lært i praksis. Det betyr blant annet å lære seg å lese situasjoner en står overfor, kjenne igjen systemer, modeller og mønstre fra teorien, og så bruke fagligheten sin til å ta velfunderte beslutninger.

Dette kommer ikke av seg selv. Det er vanskelig, krevende og frustrerende i starten. De ryddige fagene og emnene fra timeplanen skal plutselig settes sammen og anvendes på en kompleks og uoversiktlig situasjon.

Du står overfor mengder av informasjon, nyttig og unyttig, det er formelle styringssystemer og uformelle kulturutfordringer i skjønn forening og du møter over- og underordnede med sterke meninger om det meste av det du gjør.

Jeg møtte mine første virkelig gode, realistiske caseoppgaver da jeg studerte markedsføring. På den første innleveringsoppgaven gikk jeg karaktermessig så på trynet som jeg aldri har gjort før!

Men jeg tror aldri jeg har lært så mye som av akkurat dette lille kurset: Det fungerte som en bro mellom klasserommet og jobbhverdagen min. Jeg lærte å bruke den vitenskapelig funderte kunnskapen min, i praksis i yrkeslivet.

Det er nok akkurat denne ”linken” mellom vitenskapelig teorikunnskap og yrkeslivet Tora Aasland er ute etter. Fagkunnskap fra en høgskole er til for å brukes i praksis, enten du er sykepleier, økonom eller naturforvalter.

Selv om steget fra læreboka til fagbegrunnede, praktiske beslutninger er langt og krevende – så er det helt nødvendig for at Norge skal få forløst den enorme ressursen det er å ha en av verdens mest velutdannede befolkninger! Dette er etter mitt syn selve grunnsteinen i kunnskapsøkonomien.

Men: I akademia selv, som skal være med å bygge denne broen mellom klasserommet og yrkeslivet, er det altså et skarpt skille mellom fagfolk og administrasjon. Mellom de ”fagansatte” som forvalter og formidler fagkunnskapen, og ”ufaglige” medarbeidere i administrasjonen som skal anvende sin fagkunnskap i praksis i yrkeslivet for å få høgskolen som system til å gå rundt på best mulig måte. Det er et aldri så lite paradoks, synes jeg.