Forskere lager matriser, typologier og modeller over det meste. Men hva om vi som arbeider sammen med forskerne, for eksempel som forskningsformidlere, putter forskerne selv inn i en modell?

Jeg har lekt med tanken lenge. Jeg mener, selv en skarve forskningsjournalist med kun en lavere grad i bagasjen tar jo litt farge av miljøet en jobber i og de vennene en har. For meg har dette betydd at jeg har utviklet en trang til å tegne firefeltsmatriser over det meste. Det følgende er altså en forskertypologi sett med forskningsformidlerens øyne.

Jeg tenker meg to akser som ulike typer forskere kan plasseres langs. For det første: Er de i stand til å forklare hovedlinjene i det de forsker på, med slike ord og på en sånn måte at vanlige, dødelige mennesker uten forkunnskap forstår det? Greier forskeren å forholde seg til populærvitenskapelig formidling som en egen sjanger, helt ulik vitenskapelig publisering med alle sine metodekapitler og tusen forbehold?

Den andre aksen: Har forskeren et ønske om å fortelle hva han eller hun holder på med, slik at det kan forstås og tas i bruk også av andre enn vitenskapelige kolleger? I den ene enden av denne skalaen finner vi ”misjonæren” som brenner for at kunnskapen som produseres skal anvendes og bety en forskjell i folks liv eller på arbeidsplassene.

I den andre enden er de som henter belønningen sin først og fremst gjennom akademiske meritter og status blant sine egne, i tillegg til vissheten om at de siteres i andres publikasjoner og har bidratt med sin bit i det vitenskapelige puslespillet.

I første kvadrant i min enkle og totalt uvitenskapelige forskertypologi finner vi dermed de forskerne som både har formidlingens nådegave og et brennende ønske om å dele med omverdenen det de driver og forsker på. Disse menneskene har ofte naturlig TV-sjarm i tillegg. Som kommunikasjonsrådgiver nøler du aldri med å gi telefonnummeret deres til journalister og anbefale dem varmt, selv ikke når innslaget skal på direkten. Min erfaring er at dette dreier seg om 10 prosent av forskerne, men at de får 50 prosent av medieoppmerksomheten!

I neste rute trives jeg som forskningsformidler aller best – for her møter jeg de takknemlige forskerne som gjerne vil fortelle om alt det spennende de driver med. De trenger bare litt hjelp for å få det til, for å få fram poenget eller finne ”folkelige” bilder og begreper om det de forsker på.

Når jeg som formidler får lov til å tenke sammen med dem, spørre mine ”dumme” spørsmål og foreslå språklige vendinger som både fanger poenget og ivaretar forskerens integritet, da trives jeg best.

I slike stunder føler jeg at jeg gjør samarbeidspartneren min god. Ingenting er større belønning enn å få en e-post tre dager senere med takk for hjelpen og lenker til diverse nettaviser som har skrevet om forskningen. Eller å komme forbi kontoret til forskeren, og se avisutklippene henge på oppslagstavla og vite at dette har jeg også bidratt til! Jeg tror at tre av fire forskere, i alle fall av dem jeg har vært borti, hører til i denne kategorien.

I rutene til venstre i figuren er det få forskere, men de krever til gjengjeld ganske mye dersom du har ambisjoner om at verden skal få vite hva de forsker på. Og forskningsinstitusjoner har gjerne den ambisjonen, siden de har mange skattebetalerkroner å rettferdiggjøre. Kanskje er de også avhengig av godt faglig omdømme for å skaffe studenter eller forskningsoppdrag!

”Primadonnaene” er det få av, kanskje er fem prosent et slags erfaringstall for min del. Primadonnaen er en dyktig formidler, og kan skrive velformulerte, forståelige fagartikler i vitenskapelige tidsskrift og fagblader. Problemet er at populærvitenskapelig formidling verken gir publiseringspoeng eller akademisk heder og ære. Dermed salderer primadonnaen dette bort fra sin travle timeplan.

Det er her du finner forskere som ber journalisten ringe tilbake om to uker, når vedkommende er på tråden og spør om en faglig kommentar til en dagsaktuell sak. Primadonnaen har heller ikke all verden til respekt for forskningsformidleren som fagperson, vedkommende er jo ofte ikke akademiker. Vegen til suksess her går gjennom ydmykhet og nennsom egomassasje, og forhåpentligvis noen suksesshistorier der populærvitenskapelig formidling gir anerkjennelse hos dekaner og kolleger.

Den siste kategorien er et skikkelig c-moment. Utfordringen er på en måte dobbel. Først må du overbevise forskeren om at det å fortelle også de utenfor akademia om forskningen er viktig og ønskelig. Deretter starter prosessen med å finne ord og formuleringer som både forsker og formidler kan stå inne for i den aktuelle sjangeren.

Oppsiden er at det er blant de cirka 10 prosentene som er i denne kategorien man finner det største utviklingspotensialet. Vi forskningsformidlere liker utfordringer – hvor ellers finner du mennesker som frivillig tar med seg en doktorgradsavhandling heim i helga og skummer gjennom så å si hele for lete etter den gode forskning.no-saken? Så c-momentene er spennende forskere vi gjerne gir oss i kast med.

Om denne forskertypologien min holder vann vitenskapelig sett? Helt sikkert ikke. Men etter tre år med forskningsformidling er det i alle fall helt sikkert at den er basert på empiri! I forskningens verden avslutter en gjerne avhandlingen med å peke på hva det bør forskes videre på. Vel – skulle noen få ånden over seg så kunne det vært interessert å vite noe om dette er allmenngyldige forhold, eller om trønderske forskere er i en absolutt særstilling på området…