For et par år siden fant jeg ut at jeg ville ta mastergrad. ”Alle” har jo det for tida og jeg liker å studere. Bare på den lokale høgskolen er det fire mastergrader, hvorav jeg var kvalifisert for to av dem etter tre år på høgskole og noen år i yrkeslivet.

Jeg har mellomfag i sosiologi – det vil si 1,5 års rene sosiologistudier. Jeg kunne enten bygge videre på det, eller ta et masterstudium uten spesielle opptakskrav. Jeg plukket ut Master of Management på Handelshøgskolen BI, og kunne stolt fortelle venner og kolleger at jeg nå var i et masterløp.

En av dem applauderte valget mitt av BI, som han mente var en utmerket skole ”når du har valgt en erfaringsbasert mastergrad framfor en vitenskapelig en”. Jeg må ha sett ut som et levende spørsmålstegn – finnes det to typer? Er ikke en master en master?

Min gode kollega forklarte villig: Vitenskapelig master bygger på grunnutdanning i faget, og erfaringsbasert master baserer seg på generell høgskoleutdanning pluss yrkeserfaring. Den vitenskapelige gir dermed 1,5 pluss 2 års studier i det samme faget, mens den erfaringsbaserte gir 1,5 eller 2 år med et nytt fag. Dermed kan en gå langt dypere inn i fagområdet på en vitenskapelig mastergrad.

Dette var interessante nyheter for min del, men det var ikke dette som gjorde at jeg ga opp Master of Management-løpet mitt og nå går på mastergrad i sosiologi. Nye jobber stiller nye krav, og plutselig ble det et poeng å bli sosiolog med universitetspapirer. Men resultatet er at jeg har fått se begge typene mastergrad fra innsida. Og tro meg – det er forskjell!

En ting er at en kan kreve mer forkunnskap når en bygger på en relevant bachelorgrad. Men det som virkelig gjør utslaget er graden av anvendthet og fokus på bruk av kunnskapen i praksis.

Det er ikke mange caseoppgaver, eksempler fra styrerommene og gjesteforelesere fra næringslivet å finne på det studiet jeg tar nå. Det er nesten slik at det jeg lærer på mastergraden i sosiologi må gå vegen om en erfaringsbasert mastergrad for i det hele tatt å bli brukbart i yrkeslivet. Fagplanen overlater nemlig hele denne ”oversettelsesjobben” til meg som student.

Likevel heter disse to utdanningene det samme: Mastergrad. Siden de færreste tar begge deler så går det kanskje to sett av ”mastere” rundt og har forskjellig bakgrunn, uten selv å vite om forskjellen. For ikke å snakke om arbeidsgivere som får seg forelagt CV-ene til alle disse masterne. Da blir det krevende å velge rett!

Om en vurderer de to mastergradstypene i et vitenskapelighetsperspektiv, kommer universitetsutgaven naturlig nok best ut. Setter en derimot praktisk kunnskapsbruk i arbeidslivet øverst, er det ingen tvil om at den erfaringsbaserte mastergraden er langt bedre.

Men for å kunne gjøre dette valget må en først vite at det er en forskjell. Begrepsparet vitenskapelig og erfaringsbasert mastergrad finnes bare unntaksvis på studiepresentasjoner og vitnemål. Distinksjonen mellom høgskole og universitet holder heller ikke – begge masterutgavene finnes nemlig på begge steder! Hadde det ikke vært like praktisk å bare kalle dem to ulike ting?