Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Forskere har sett på det indre liv i ulike regjeringer. Her er Solberg-regjeringen på Slottsplassen.

Hva foregår i regjeringens lukkede rom?

Forskere avslører at beslutningsprosesser fungerer godt og går sin gang – til tross for at regjeringer, statsministre og statsråder kommer og går.

«Det indre livet i en regjering er jo litt som alle andre arbeidsplasser. Man er kollegaer og har en god tone. Som statsråd er du mye i departementet og så er du ute og besøker sektoren og i Stortinget og argumenterer for sakene dine. Og så er det regjeringslunsjene og regjeringskonferansene, hvor man er et kollegium og diskuterer i fellesskap. På kveldstid fikk vi kanskje et glass vin til og med. Det var jovialt og hyggelig.»

Det forteller Høyres Henrik Asheim. Han var kunnskaps- og høyere utdanningsminister i Erna Solbergs regjering. Asheim er en av mange tidligere statsråder, som deler av sine erfaringer i en ny bok.

Podcast: Det indre liv i regjeringen

I denne episoden av podcasten Universitetsplassen forteller statsviter Jostein Askim og sosiolog Marte Mangseth om studiet av det indre liv i ulike regjeringer. Høyres Henrik Asheim forteller om en bratt læringskurve som statsråd. Programleder er Gro Lien Garbo. 

Hør hele episoden her.

– En av de store hemmelighetene med ulike regjeringer er at 90 prosent av uenighetene ikke handler om partiuenigheter i en koalisjonsregjering, men om saklig uenighet mellom ulike saksportefølger eller departementer, sier Jostein Askim. 

Han er professor i statsvitenskap og forskningsleder for forskningsprosjektet POLITEX. Forskere der har bidratt med sine funn i boka.

Forskerne har tatt for seg norske regjeringer i hele etterkrigstiden og intervjuet en rekke tidligere statsråder, mange fra Erna Solbergs regjering. Jonas Gahr Støres regjering er ikke omfattet av studien.

– Vi har vært opptatt av å snakke med dem som ikke lenger er i posisjon. De statsrådene som er inne i saker som har aktualitet her og nå, har gode grunner til ikke å snakke så fritt. Det er lettere for dem som har gått av å fortelle, sier Marte Mangset.

Hun er sosiolog og den av forskerne i studien som har gjort de fleste intervjuene med tidligere statsråder.

Overraskende velsmurt maskineri 

– Det er mange ulike aktører som har makt i Norge, men regjeringen er åpenbart sentral. Likevel er regjeringen en politisk aktør vi vet overraskende lite om. Mye er hemmelighetstemplet og litt mystisk. Så vi mener det er demokratisk viktig å få vite mer om hva regjeringer egentlig gjør, hvordan de fatter beslutninger og hva statsråder bruker tiden sin på, sier Mangset.

– Hva har overrasket dere mest?

– Statsministre, statsråder og regjeringer kommer og går. De sitter i ett år, tre år, fem år eller åtte år. Likevel fungerer de sentrale beslutningsprosessene ganske godt og uforstyrret av disse utskiftingene. Jeg synes det er overraskende hvor smurt maskineriet er og hvor person- og partiuavhengig det er, sier Jostein Askim.

– Hva er det korte svaret på hvorfor det fungerer så godt?

– Embetsverket er i hvert fall ett svar. De skal ikke fortelle en ny regjering om hva forgjengeren gjorde, men det finnes et slags kodespråk. Når nye regjeringer spør om forslag til hvordan noe kan løses, kommer embetsverket gjerne med et svar. Og det svaret er tilfeldigvis kanskje noe av det den forrige regjeringen gjorde, eventuelt det som embetsverket synes de burde gjort, sier Askim.

– Alle statsrådene vi har snakket med, forteller at nøkkelen til å lykkes er gjennom å få til et godt samarbeid med embetsverket, understreker Mangset.

Så gjelder det å ikke falle i noen av de to grøftene som mange av informantene i studien forteller om: Den ene er å ikke ha retning og å bli et slags gissel for embetsverket. Den andre er å ikke lytte og å bli en form for diktator. 

Ingen av disse rollene er noen oppskrift på suksess, ifølge studien. Det gjelder å finne den rette balansen.

Statrådene og embetsverket

De fleste statsrådene i studien skryter embetsverket opp i skyene i en grad som overrasket forskerne.

«Å bli spurt om å bli statsråd er i seg selv noe som du kan bli litt satt ut av. Når man har sagt ja til det, så kommer man inn i et departement, og da har du egentlig ikke tid til å sette deg ned ved pulten og tenke hva jeg skal gjøre nå? Fordi det møtet er allerede i gang. Det ligger fem-seks saker på bordet som kommer til å måtte avgjøres i løpet av en uke. Så du slipper den vanskelige delen av en jobb som er å finne ut hva du skal gjøre. For det ligger klart i departementet, det skal jeg love deg, forteller Henrik Asheim. 

Marte Mangset bekrefter at det Asheim opplevde da han startet i jobben, deles av mange tidligere statsråder.

– De beskriver en følelse av å bli kastet ut på dypt vann. Det er masse som er helt nytt, som de bare må håndtere.

– Hva slags skolering får de?

– Det som er litt viktig, er at de ikke skal vite at de utnevnes til statsråder før veldig kort tid før, blant annet på grunn av at kongen skal vite det først. Så de kan ikke kurses i ukesvis eller månedsvis i forkant. I praksis er det en halv til en dags kræsjkurs organisert av statsministerens kontor. Det handler mye om hemmelighold, habilitet og sikkerhet, sånne ting som er nytt for et departement. Men i det siste har vi sett at opplæringen ikke har fungert så godt som den skulle gjort, sier Mangset.

Hun viser blant annet habilitets-sakene - og også masterfusk-sakene, som har vært oppe det siste året. 

– Habilitet kommer nok til å være en enda sterkere del av opplæringen heretter, kommenterer Askim.

Men både han og Mangset understreker at det skal godt gjøres være innom alt som kan gå galt. Ektefellers handling på børs eller fusk på masteroppgaver ville ikke nødvendigvis stått øverst på et opplæringsprogram for nye statsråder om ikke nettopp disse sakene hadde kommet i medienes søkelys. 

Det kan også være andre problemstillinger som kan dukke opp i framtiden, som ingen har tenkt på.

Sterkt fellesskap

Forskerne bekrefter også Asheims opplevelse av kollegialitet i regjeringen.

– Det er ganske fascinerende hvor harmonisk samarbeidet framstår i fortellingene til de statsrådene vi har snakket med. Det trenger jo ikke bety at det ikke har gått hardt for seg. Men jeg synes det er interessant hvor unisont behovet er for å vise fram kollektivet. Å vise frem at regjeringen er en enhet, at man er lojal og at man jobber sammen. Det er veldig sterkt i mange av intervjuene, sier Mangset.

– Når jeg er på teater, blir jeg alltid litt skuffet når skuespillerne trer ut av rollene og går fram på scenen etterpå og bukker. Det blir et brudd på illusjonen. Og sånn er det litt i politikken også. Den skarpe tonen og nærmest uvennskap er bare for å spille opp til mediene. Politikerne er egentlig veldig siviliserte og vel forlikte, sier Askim.

Han understreker at dette er en kunst man lærer i politikken. Man er programforpliktet til å være uenig i sak etter sak. Men så skal man omgås.

– Så dette er folk som kan kunsten å være både siviliserte og uenige samtidig, sier Askim.

I intervjuene forteller tidligere statsråder – på tvers av partiskiller – at de gir hverandre råd. Siv Jensen fra Fremskrittspartiet hadde samtaler med Kristin Halvorsen fra SV om hvordan det er å være finansminister, om å håndtere arbeidspress og om livet etter statsrådslivet. Henrik Asheim bekrefter det samme.

Lukket for innsyn

Det er i de ukentlige regjeringskonferansene de viktigste beslutningene i regjeringen tas, i tillegg til regjeringslunsjene i forkant. Disse møtene er totalt lukket for innsyn. 

Marte Mangset forklarer hvorfor:

– Det ene er at det kan være børssensitive eller sikkerhetspolitisk viktige saker. Det andre er at statsrådene og statsministeren skal føle seg frie til å lufte ideer og tanker uten å måtte stå for det i offentligheten etterpå. Hvis man skal ha allmennheten inn til enhver tid, må man passe seg for hva sier. I et lukket rom har man muligheten til å diskutere seg igjennom ulike mulige løsninger, sier Mangset.

Et hierarki

Henrik Asheim forteller om et hierarki innad i regjeringen:

«Det er selvfølgelig statsministeren og finansministeren. De to snakker mye sammen før regjeringskonferansene. Og når det er flere partier i regjeringen, er partilederne – selv om de er i ulike departement – ekstra viktige. De kan også ha formøter og legge inn aksjer på hva som er viktig for deres parti.»

« Da jeg hadde ansvaret for høyre utdanning, delte jeg departement med Guri Melby, som var venstreleder. Det var et stort pluss for meg, for jeg kunne manipulere henne i lunsjen i departementet, før hun da gikk og hadde møte med statsministeren.»

– Man kan jo godt kalle det manipulering og av og til er det sikkert det, men det er jo dette som er det politiske håndverket, sier Marte Mangset.

– Jobben deres er å forberede seg, skaffe informasjon i forkant, være klar over hva som er politisk mulig, hvem som støtter hva og bygge opp støtte til et prosjekt man har. Det er dette som er deres kompetansefelt og yrkesutøvelse. Det er dette som må til hvis man skal få gjennomført noe som helst, understreker hun.

– Det kan være over hundre saker som skal opp i en regjeringskonferanse. Da er man nødt til å ha forslag til enighet fra før. Skal man legge alle saker fram uten noe slags forhåndsdiskusjon, så hadde det ikke vært mulig å få den der pølsefabrikken som er i regjeringskonferansen er til å fungere, sier Askim.

– Hvordan er den perfekte statsråd?

– Veldig mange sier at erfaring fra Stortinget er det aller viktigste, selv om du også kan ha nytte av byråds-erfaring, byråkrat-erfaring eller organisasjonslivs-erfaring. Men stortingserfaring nok viktigst, sier Mangset.

– Hvem er den typiske statsråd?

– Den typiske statsråd er mann, 45 år med to perioder på Stortinget bak seg, forteller Jostein Askim. 

Han synes imidlertid det er mer interessant å snakke om den typiske eller perfekte regjering:

– Det er viktig å ha litt forskjellige typer: noen kvinner og noen menn, noen gamle og noen unge, noen med yrkeserfaring og noen med masse politisk erfaring, noen fra landet og noen fra byene. Da får du en beriket diskusjon, med flere perspektiver, sier han.

– Og hvordan skal en statsminister være?

– Der er det jo også litt ulike typer sånn som informantene i intervjuene beskriver det. Vi har snakket med mange fra regjeringen Solberg. Mange snakker om Erna Solbergs konsensusorientering, at hun var veldig kollektivt orientert, at alle skulle være med på diskusjonen. Mange peker på det som et gode. Men det er jo noen som sier at det blir litt mye prat også – med all denne konsensusorienteringen, sier Marte Mangset.

– Hvor krevende er det å stå i en jobb som statsråd?

– Dette er jo folk som ofte er i 40-årene og gjerne har små barn. Å få dette yrkeslivet til å gå opp i en familiesituasjon er noe som de fleste synes er vanskelig. Ikke bare må du lede et departement og delta på regjeringsarenaene. Du må også delta på partiarrangementer på kveldene og i helgene. Så dette er noe de tåler i noen år. De færreste i den alderen kan tåle dette over tid, understreker Askim.

– En del av de vi snakket med, sier jo at det er viktig å ha en konstitusjon for jobben. Man må ikke la ting gå for mye inn på seg. Man må håndtere å leve med presset. Men de forteller også at det er fordeler ved å komme inn og bli statsråd i departement. De har et embetsverk som jobber for seg. De har taleskrivere og politiske rådgivere. Så de har en masse mennesker som «server» dem rundt seg. Det er også viktig for å få den hverdagen til å gå opp, sier Mangset.

Mye er hemmelighetsstemplet: - Vi vet lite om hva som skjer i de lukkede rom i ulike regjeringer, sier Jostein Askim og Marte Mangset.

Inn og ut like brått

Plutselig er det over ut. Den dagen kan komme veldig brått på den enkelte. Den ene dagen er du i en av Norges viktigste posisjoner, og så er det slutt. 

Henrik Asheim beskriver det slik:

«Det å komme inn i regjering og gå ut av den igjen er litt som å hoppe inn i en tørketrommel, og så plutselig dette ut av den. Fordi du kommer inn, blir statsråd, plutselig opplever du at alle omtaler deg på jobb som statsråden, du sitter på enden av alle bord, alle ser på deg når du snakker. Du kan bli blasert og selvopptatt av sånt. Så etter hvert så går det jo mot slutten. Enten man må gå av på grunn av en rokering, eller taper et valg som vi gjorde. Og da blir det veldig fort stille. Det er en overgang hvor du skal gi nøkkelkort til den nye etterfølgeren, så tar departementet nøkkelkortet ditt, du er ikke i statsråden lenger, de tar PC-en din, de tar telefonen din, de geleider deg ut av departementet, for du har egentlig ikke lov til å være der. Og så lukker døren seg, og så er det helt stille. Du er en helt vanlig person på gata. Det tror jeg samtidig er veldig sunt for veldig mange å oppleve.»

Når jobben er over

– Er det sunt å være så plutselig ut av rampelyset? 

– De vi har snakket med, klager ikke veldig over det, men det er flere av de vi har intervjuet, som tar dette opp som noe de kjenner seg veldig igjen i. Plutselig er de ute av dansen – og de har ofte ikke tid til å tenke på foran hva de skal gjøre etterpå, sier Mangset.

– For den enkelte kan det sikkert være et brutalt møte med et arbeidsliv som kanskje ikke helt vet hva de skal bruke en tidligere politiker og statsråd til. Men for samfunnet tror jeg vi skal være veldig glade for at vi har det sånn som vi har det. Vi kan se for seg en modell hvor regjeringen til enhver tid gir sine kollegaer retrett-stillinger, som attraktive stillinger i statsforvaltningen her og der. Vi har en liten tradisjon med fylkesmann eller statsforvalter, men ellers er det fint lite av det i Norge, sier Askim.

Hør hele episoden her:

Referanse:

Jostein Askim mfl.: Regjeringen: Historien, makten og hverdagen. Fagbokforlaget, 2024. Sammendrag

Powered by Labrador CMS