Skrevet av: Ingrid Ystgaard ved seksjon for arkeologi og kulturhistorie på NTNU Vitenskapsmuseet. 

I disse dager har gravemaskiner og arkeologer avdekket og renset fram 42 000 m² undergrunn under matjorda på Vik på Ørland. Over to sesonger har vi nå til sammen avdekket nesten 110 000 m² åkerjord. Under åkerjorda har vi funnet spor etter minst 6 gårder. Gårdene stammer fra tida mellom ca. 300 f.Kr. og 500 e.Kr. Vi tror ikke det er tilfeldig at gårdene vi finner spor etter på Vik er fra denne tida.

Landheving i steinalder og jernalder

I eldre steinalder, like etter isavsmeltningen (ca. 10 000 – 8000 år før nåtid), hevet landet seg nokså raskt, og gode havner kunne bli ubrukelige i løpet av et århundre. Bosetningen var nært knyttet til strandsonen, og der havet sank, flyttet folk etter. I jernalderen (ca. 500 f:kr. – 1000 e.Kr.) var landhevingen langsommere. Gode havner forble gode over lenger tid. Dessuten var større deler av landskapet tatt i bruk, og bosetningen var ikke like bundet til kysten og strandsonen som i eldre steinalder. Som regel er jernalderarkeologer mindre opptatt av landheving og strandforskyvning enn steinalderarkeologer.

Landheving på Ørland

På jernalderens Vik var dette annerledes. Ørlandet er svært flatt. De høyeste delene av strandflata ligger på ca. 13 m. o. h., og kom opp av havet for omtrent 3000 år siden. Ryggen som Vik ligger på ble kanskje beboelig først i førromersk jernalder, fra ca. 500 f.Kr. Det er fra denne tida vi har de eldste bosetningssporene. Denne ryggen dannet en naturlig barriere mot storhavet, og innenfor lå det ei stor, beskytta vik. Den ga navnet til grenda, som bærer det den dag i dag. Men vika var grunn, og på et tidspunkt gjorde landhevingen den ubrukelig som havn. I dag er det bare en vid forsenking i terrenget i det flate jordbrukslansdskapet på Ørland som forteller at landskapet var veldig annerledes for litt over tusen år siden. Kan vika ha tørka inn omkring 500 e.Kr., når vi har de yngste dateringene fra jernalderens bosetning på Vik?

Havner i munningen av Trondheimsfjorden

Vi vet at gode havner i munningen av Trondheimsfjorden har vært og er attraktive. På Agdenes rett over fjorden for Ørlandet ligger kong Øysteins havn, med spor etter en stor bølgebryter  fra sein middelalder bevart under havoverflata. Viklem hadde trolig ei god havn i forhistorisk tid, og Brekstad og Uthaug er viktige havner også i dag. Austrått har også hatt gode havneforhold. På Vågen på Storfosna vest i Ørland ligger den kanskje beste havna. Alle disse havnene har hatt sine storhetstider, og tjent trafikken langs norskekysten og innover Trondheimsfjorden. I eldre tid kom en ikke utenom behovet for ei god havn i dette området. Det var ofte behov for å vente på bør. Dette forholdet er til og med tydelig i vår tid: Dagen før kongeparets signingsjubileum ankra Kongeskipet Norge opp utenfor Brekstad.

Ei god havn kan'kje vara evig

Vik hadde ei svært god og skjerma havn, men det varte «bare» i 800 – 1000 års tid, fra omkring 300 f.Kr. til omkring 500 e.Kr. I 2015 undersøkte vi en storgård fra tida mellom 300 og 500 e.Kr. Folkene på storgården på Vik hadde sikkert kontroll med hvem som ankra opp i havna, og de hadde sikkert tilgang til varene de hadde med seg gjennom toll og gaver i bytte for trygghet og fritt leide. Men kanskje var storgården på Vik sine dager talte da kjølene satte seg fast i bunnslammet. Da var det bedre for den som ville kontrollere ferdselen å bosette seg på Viklem, Austrått eller Storfosna, der havnene fortsatt var gode.