Skrevet av: Oliver Djøseland Sørskog og Kristine Reiersen, prosjektledere ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.

Bakgrunnen for de arkeologiske undersøkelsene på Bokn i Rogaland er utbygging av undersjøisk tunell under Boknafjorden (Rogfast). Arkeologisk museum graver i området hvor tunnelåpningen og tilhørende vei vil bli anlagt. Vi skal grave fire lokaliteter fra steinalder og tre lokaliteter som har en hovedbruksfase i perioden bronsealder-vikingtid. Steinalderundersøkelsen vil pågå over to sesonger, mens bronse- og jernalderundersøkelsen vil bli fullført i år.

Steinalder

Sommeren og høsten 2015 ble det gravd fire steinalderlokaliteter på Kvitsøy. I år fortsetter vi på Bokn.  Her leter vi etter spor fra mennesker gjennom et langt tidsspenn; fra steinalder og helt frem til vikingtid.

Vi har så langt avdekket to steinalderlokaliteter med maskin.  Avdekkingen av lokalitet 1 ble en noe krevende oppgave, da det var tett granskog i området. Mange røtter gjorde avdekkingen vanskelig, men da er det kjekt med en maskinfører som har god kontroll på spakene. Vegetasjonen har skapt store forstyrrelser i jorden, men vi håper på intakte spor etter steinalderens mennesker.

Lokalitet 2 befinner seg på en flate halvannen kilometer lenger nordøst for lokalitet 1. Da vi innledningsvis grov noen testruter (det er ruter på 1×1 meter vi graver for å få kontroll på hva som skjer nedover i jorden) fant vi flint i mange ulike nivåer. Dette kan bety at boplassen har vært brukt gjennom et langt tidsrom og i ulike faser. Vi lurer også på om vi vil finne en transgredert boplass. Det betyr en boplass som på et senere tidspunkt ble oversvømt av havet. Havnivået har nemlig endret seg mye gjennom tiden. For ca. 6500 år siden steg havet, og mange boplasser ble oversvømt. Dette ser vi i form av at de er dekket av marine avsetninger som sand, grus og vannrullede steiner.

Området lokaliteten befinner seg i består av fjell og mye stein. Da vi avdekket flaten med maskin støtte vi på færre stein enn forventet. Etter hvert fant vi noen små steinrøyser i kanten av lokaliteten. Dette tyder på at området en gang ble ryddet i forbindelse med jordbruk. Vi lurer på om dette kan være spor etter svært gammelt jordbruk; kanskje fra siste del av steinalder eller begynnelsen av bronsealder, ca 4000 år gammelt. Det er spennende!

Bergkrystall

Den innledende fasen med opprigging av såldestasjon, avtorving og andre forberedelser er over, og vi er i gang med gravingen. Vi finner mange og fine funn, ikke minst av bergkrystall. Nå er ikke bergkrystall uvanlig å finne på en steinalderboplass, men mengden er oppsiktsvekkende. Det har tydeligvis vært et populært råstoff her på Bokn.

Bergkrystall er et vannklart kvartsmineral av kiselsyre utviklet i prismeform. Krystallene dannes som geometriske søyler i hulrom og sprekker i berget, i såkalte druser. Bergkrystall ble brutt fra åpne forekomster gjennom hele forhistorisk tid, men særlig i steinalderen. Det er et relativt godt egnet råstoff til redskapsbruk. Bergkrystall har samme hardhet som flint, men det spalter noe mer ujevnt og er mindre forutsigbart. I eldre steinalder ble mineralet først og fremst brukt til eggredskaper som mikroflekker, skrapere og borspisser. 

Mot slutten av steinalder og i eldre bronsealder brukte man råstoffet til å lage flateretusjerte pilspisser. Det er pilspisser hvor hele flaten er slått og bearbeidet. Disse er ofte meget forseggjorte. Senere i vikingtid ble bergkrystall slipt og brukt som perler og amulettsteiner.

Magisk?

Personlig synes jeg bergkrystall er et av de flotteste råstoffene man tok i bruk for å lage redskaper i steinalderen. Flinten har en tendens til å falme gjennom tidens løp, den patineres og påvirkes av miljøet den ligger i. Bergkrystallen er ofte like glassklar og fin i dag som den var da den ble slått for tusenvis av år siden. Den har på mange måter et ferskt preg over seg.

Forestillingene rundt bergkrystallen har vært mange. Den romerske naturforskeren Plinius den eldre trodde bergkrystall var is frosset for bestandig. Bergkrystall blir også kalt «dvergstein» eller «torebløyg» og har i senere folketro vært tillagt magiske egenskaper. Lignende forestillinger har også vært utbredt blant naturfolk i de fleste verdensdeler. Inn forbi alternative miljøer i dag er bergkrystallen kjent for sine helbredende egenskaper. Dette er kanskje forestillinger som kan spores helt tilbake til steinalderen. For bergkrystallen fremstår med sine seks kanter og glassklare fremtoning som helt spesiell, ja, nesten litt magisk.

Jernalder

Øya Vestre Bokn ligger sentralt i Boknafjordsbassenget og har via sjøveien god kontakt med fjordsystemene nord for Stavangerhalvøya. Da sjøveien var hovedferdselsåren har området ligget sentralt til, og menneskene som har bodd her har trolig benyttet den naturlige havnen i Lauplandsvågen. Topografien i området er preget av utmark, med unntak av enkelte jordflekker som lar seg dyrke. Det er på et slikt område med solvendt god dyrkningsmark mellom myr og bergknauser at lokaliteten ligger.

Vi har brukt gravemaskin til å ta av torv på bronsealder/jernalderlokaliteten på Bokn. Dermed kan vi gå i gang med å systematisere funnene som er kommet for dagen. Det mest iøynefallende er de tykke dyrkningslagene som finnes her. Disse måler opp til 2 meter der åkerreinen er på det tykkeste. Botanikere og arkeologer skal ta ut prøvemateriale for å kartlegge tidlig jordbruksaktivitet på Bokn. Fylkeskommunen har datert noen av lagene i profilen, og det viser seg at det kan han vært aktivitet i både eldre bronsealder og i vikingtid.

Spørsmålet nå er å finne ut om det har vært kontinuerlig jordbruk på stedet fra det eldste dateringen til den yngste, eller om det har vært opphold i jordbruksaktiviteten på enkelte tidspunkt.
Den maskinelle avdekkingen er gjort skånsomt og det ble oppdaget fyllskifter nedgravd i de gamle dyrkningslagene. Prosjektet tar sikte på å kartlegge samt undersøke de arkeologiske sporene i dyrkningslagene, for å så gjøre en ny runde med flateavdekking ned til nye lagskiller.

Fine funn

De funnene vi har gjort, antyder at de lagene som er gravd fram i denne omgangen er fra yngre jernalder og middelalder.
Spesielt fine er de to brynene som er finkornet kvartsskifer iblandet glimmer. Steintypen i brynene er tilsvarende den steinen som kommer fra steinbruddet på Eidsborg, Tokke kommune i Telemark. Dette steinbruddet var i bruk fra 700-tallet til nyere tid, og har produsert store mengder bryner. I Telemark viser de arkeologiske sporene at det har vært stor aktivitet og at brynene har vært en viktig handelsvare. Det be tatt ut brynestein av to kvaliteter; en forholdsvis myk stein og en hardere brynesteintype. Den hardere brynesteinen ble i hovedsak eksportert til Europa, mens den mykere brynesteinen ble foretrukket i Norden. Trolig har den ulike kvaliteten til jernet som var gjenstand for skjerping med bryne en årsak til at ulik hardhet på brynestein ble foretrukket. De to brynene som er funnet her på Bokn ser ut for å være av den mykere brynesteintypen fra Eidsborg.'

Ildsteder

Vi er nå i gang med å undersøke de anleggene som er funnet nedgravet i det øverste dyrkingslaget. De fleste av anleggene vi har undersøkt denne uken er ildsteder som ligger anlagt i et avgrenset område av feltet. Sammen med disse er det også funnet nedgravninger som foreløpig er tolket å være rester etter ovnstrukturer. I nærheten av disse anleggene er det ansamlinger med varmepåvirkede stein. Hvorvidt disse er samtidige er foreløpig uklart, men datering av anleggene kan gi oss svar på dette. Kanskje er vi på sporet av et produksjonsområde fra jernalder.

Vi har samlet inn prøvemateriale for videre analyser, noe som forhåpentligvis vil kunne gi indikasjoner om hva som har blitt produsert på stedet. Det er allerede sendt inn dateringsprøver fra en av ovnstukturene, samt en fra ett av samlingene av varmepåvirket stein. Vi venter nå i spenning på dateringsresultatene fra anleggene som er skåret ned i dyrkningslaget.

Dette er en forkortet versjon av innleggene som arkeologene har skrevet til nå på norark.no