Skrevet av: feltleder Arild Skjæveland Vivås, rådgiver ved Seksjon for kulturarv i Rogaland fylkeskommune, 1. juli 2015.

Da er vi vel fremme og i god gang med vår undersøkelse på Bjørnøya.

Seilasen fra Longyearbyen til Bjørnøya gikk veldig fint i medvind og fint vær. Da vi skulle i land ved meteorologistasjonen i Herwighamna hadde det blåst opp, og det var godt drag i sjøen. Takket være erfarne matroser på Polarsyssel fikk vi folk og bagasje trygt i land. Det var stor spenning knyttet til arkeologiutstyret som måtte i land på Nordhamna vel en kilometer vest for Herwighamna. Bjørnøya er kjent for få havner og svært vanskelige landingsforhold. Slik bølgene brøyt og slo inn over land var både kjentfolk og matroser skeptiske til om det var mulig å lande for å berge feltutstyret på land ved den lang-grunne Nordhamna. 

Etter en runde med befaring var det klart at det var lokalt gode landingsforhold, og utstyret ble med hjelp av vading og hjelpere i fjæra båret i land og opp på den arkeologiske lokaliteten. Godt fornøyd, og lette for at utstyret var på plass, kunne vi skrive under på at Nordhamna lever opp til navnet og at de russiske pomorene visste godt hva de gjorde når de anla fangstasjon her.

Vi har så langt brukt tid på å komme i gang fotodokumentasjon og innmålinger, og er nå både klare og ivrige etter å komme i gang med gravingen. Mer om gravingen kommer på bloggen snart – men først skal dere få lese mer om det eiendommelige korset i Nordhamna.

I løpet av den tiden vi har vært her har vi begynt å bli bedre kjent med plassen. Vi har undret oss over det flotte innhegna korset dere ser på bildet. Dette er en uvanlig markering og så vidt vi vet finnes det bare ett lignende kors på Svalbard. Vi antar at markeringen står på en grav, men hvem har satt det opp, når ble det satt opp og hvem er det som har gjort seg fortjent en så staselig markering?

Den norske geologen Keilau besøkte Bjørnøya i 1828. I sin beskrivelse av Nordhamna beskriver han den russiske fangstasjonen, men skriver ikke noe om metallkors. Ishavsreder, skipper og fangstmann Sivert Tobiesen fra Tromsø besøkte Nordhamna i 1855 og han beskriver heller ikke noe metallkors eller innhegning. 

Første dokumentasjon på korset og hjørnestolpene er et bilde fra en geologisk ekspedisjon i 1924. På bildet er det ikke synlig tau/kjetting mellom hjørnestolpene. Stasjonsstyrer på Bjørnøya radio, Rolf Holgersen, skriver i 1983 til Miljøverndepartementet for å fortelle at tauverket som innhegner graven er råttent og etterspør kjetting som han vil henge opp som en mer varig løsning. Vi vet ikke om det har vært tau (og senere kjetting) her opprinnelig eller om dette er et resultat av lokalt initiativ.

Tobiesen gjorde en makaber oppdagelse noen minutters gange øst for Nordhamna. Her kom han over en massegrav bak en liten steinmur i Kvalrossfjæra:

”Ved at grave ut hele dynger – der ikke var over 4 alen lang og 3 alen bred innvendig – samt gjenfyldt i midten med sand, saa fandt vi, at der i det hele har været sammenkastet 14 mand. Det var næmlig paa kjævebenene, vi kom til dette antal . .. Paa bunden av graven, … fant vi stokender, der var kulbrændte, som det lader til har de villet brænde ligene, men som dog har slugt igjen (…)” (Isachsen i: Rossnes 1997:12).

Det er tydelig at Tobiesen er oppbrakt over funnene og han skriver at han tar med seg klær og gjenstander fra ”mordergraven” til Tromsø for ”at senere tages i overveielse naar jeg kommer hjem” (ibid.). På den tiden verserte det skrekkelige historier fra russiske pomor-fangstlag om mord, mytteri og mannskap som ble akterutseilt til en sikker død. Tobiesen ble ut fra klærne ganske sikker på at det var russiske pomorer som hadde blitt drept og så forsøkt brent for å skjule spor. Han trodde derfor at dette var et fangstlag på minst 14 som hadde kommet på kant med andre pomorer og som hadde måttet bøte med livet. Tobiesen gravlegger levningene på den ”almindelige begravelsesplass”, ”mordergraven” etterfyller han med hvalrossbein fra Kvalrossfjæra (ibid.). Fangstmenn er et overtroisk folkeslag, og for å sikre at det atter en gang skulle bugne av hvalross på stranden  var det viktig å fjerne hvalrosskjelettene som lå tett i fjæra.

Vår første teori er at Tobiesen gravla pomorene på det som ville være deres naturlige gravplass, nemlig Nordhamna, og at han reiste kors og innhegning for å markere menneskene som han antok møtte et dramatisk endelikt. Det gikk kaldt ned over ryggen på oss når vi innså at det godt kan være mannskapet fra fangststasjonen på Nordhamna som først var blitt myrdet og som nå ligger under jernkorset.

Etter som dagene har gått og vi har gnagd på teorien så har vi begynt å tvile på om Tobiesen ville omtalt Nordhamna som den alminnelige gravplassen. Gravodden har flere synlige graver og ligger nærmere Hvalrossfjæra og Tobiesenhuset. Videre er en av gravene på Gravodden omtrent tredobbel i bredden. Det er nok mer sannsynlig at massegraven med pomorer ble gjengravd her.

Vi vet at det i en av russertuftene på Nordhamna er spor etter anneksjonsskilt og flaggstang, som ble reist i 1899. Skiltet ble reist av kaptein Abaza på den russiske krysseren Svetlana. Kaptein Abaza åpnet en grav i Nordhamna og fant der ”ein mit russischen Stieflen bekleidetes Skelett”. Russisk fangstasjon og et skjelett med russiske støvler betydde at kapteinen kunne vise til tidligere aktivitet og trygt plante russisk handelsflagg og hevde russisk rett (Arlov og Hoel i Rossnes 1997: 15).

Vår andre teori bygger på at vi vet at kaptein Abaza reiste flagg og skilt i tuftene for å markere russisk eiendom og fornyet russisk interesse, ut i fra dette så lurer vi på om det ikke ville være naturlig for Abaza å reise en markering på graven han åpnet og innhegne denne for å også markere russisk terreng her? Det blir i hvert fall langt hyggeligere for oss å grave i Nordhamna uten frykt for å forstyrre den endelige hvileplassen for minst 14 mordofre!

Kilder:

Horn, G. 1928 Geology of Bear Island. Skrifter om Svalbard og Ishavet hefte nr. 15. Norsk Polarinstitutt.

Isachsen, G. 1921 Isfarer Sivert Tobiesen. Hans dagbøker. Det Norske Geografiske Selskab, Aarbok XXVIII-XXX 1916-1919. H. Ascehoug & Co. Kristiania

Keilhau, B.M. 1831 Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen i Aarene 1827 og 1828. Johan Krohn, Christiania.

Rossnes. G. 1997 Upublisert registreringsrapport. Sysselmannen på Svalbard