Skrevet av Jo Sindre Eidshaug, NTNU og Raymond Sauvage, NTNU Vitenskapsmuseet. Utgraving: Ørland Kirkegård

Høstens lille undersøkelse av middelalderske og etterreformatoriske kulturlag i gårdshaugen på Viklem på Ørlandet ga et rikt funnmateriale i form av over 20 kilo med dyrebein, en ringspenne og en armbrøstnøtt.

Vi fikk merke på kroppen hvor utfordrende det kan være å grave kulturlag i begynnelsen av november. Innen vi startet opp gravingen av to små felt tilknyttet gårdshaugen på Viklem på Brekstad i Ørland kommune, hadde telen allerede begynt å sette seg.

Minusgradene preget de første dagene av utgravningen til den grad at lagene begynte å fryse etter hvert som de ble avdekt. Mens varmemattene hjalp oss å «holde liv» i kulturlagene så lenge gradestokken viste under null, var det like ille å forsøke å hindre ras fra profilveggene til det dypeste feltet (Felt I) etter hvert som varmegradene og kraftige regnbyger seg innover det flate og vindfulle Ørlandet. Heldigvis fikk vi noen fine dager den siste uken til å grave oss ferdig.

Etter to travle uker i felt og en noe hektisk periode med etterarbeid, kommer endelig et lite innlegg fra undersøkelsen NTNU Vitenskapsmuseet gjennomførte på Viklem.

Undersøkelsen omfattet to små felt. Det ene feltet (Felt II) var en utvidelse av utgravningen av gårdsbosetning fra vikingtid og tidlig middelalder som ble gjennomført i 2014, mens det andre feltet (Felt I), som vi skal fokusere på i dette innlegget, ligger inne på selve prestegårdstunet på Viklem, like nordvest for Ørland kirke.

Kirka er strategisk plassert på et høydedrag, i nærheten av to bergnabber, og den ligger også tett inntil Viklemshaugen, som er Sør-Trøndelags største gravhaug.

Ørland kirke er en steinkirke, som antas å først ha blitt oppført på midten av 1100-tallet. Kirken nevnes indirekte i skriftlige kilder i 1342 gjennom at presten på gården navngis (Diplomatarium Norvegicum, bind II, brev 250).

Prestegården ble trolig tidlig lokalt kirkegods, og kirken inngår i organiseringen av hovedkirker fra 1300-tallet. Det antas dermed at gården kan ha hatt en sentral rolle når det gjelder innkreving av skatter og avgifter som finansierte gårdens hushold og drift av kirke.

Vår undersøkelse begrenset seg til et område på drøyt 20m2, som trolig ligger i utkanten av gårdshaugen. I tillegg til funn av enkelte strukturer i undergrunnen (stolpehull, grøfter og en grop) ble det påvist bosetnings- og aktivitetsspor i form av kulturlagsavsetninger som ble datert tilbake til midten av 1200-tallet, altså høymiddelalder. Forskjellige aktivitetsspor ble påvist helt frem til vår tid.

Den mest fremtredende funnkategorien utgjør dyrebeina, som stammer helt fra 1200-tallet og opp til rundt 1700, da det begynner å avta med funn av dyrebein. Totalt veide det innsamlede materialet i overkant av 20 kg, hvorav brorparten fra middelalderkontekster. Materialet er ennå ikke analysert, men det består hovedsakelig av bein fra husdyr (sau/geit, storfe og gris), men også bein fra rev, katt og makrellstørje har blitt identifisert.

Husholdningsavfall som dyrebein kan gi oss innsyn i prestegårdens økonomi f.eks. i form av å se på hvilke deler av dyrene som er mest representert. I tillegg kan materialet sammenlignes med lignende samlinger fra bygrunnen for å belyse forskjeller og likheter med forskjellige sosiale grupper.

Av andre interessante funn kan det trekkes frem en liten ringspenne i kobberlegering som ble funnet den siste dagen i felt, samt en armbrøstnøtt i bein/horn og jern.

Armbrøstnøtta er en del av avtrekkermekanismen til middelalderens armbrøst. Den er plassert i et lager bak pilrenna i stokken, og har som formål å holde buestrengen spent inntil nøtta slippes av avtrekkeren.

I tillegg til disse funnene ble det samlet inn en god del keramikk. Blant dette materialet finnes tre skår av Siegburg (steingods fra Tyskland, trolig fra 1400-tallet), samt store mengder rødgods fra kontinentet (hovedsakelig Tyskland, men også noe nederlandsk). Skårene som skiller seg ut er av typen Weser (1580 – 1620) og Werra (1580 – 1650).

Uten at vi har grunnlag for å sammenligne aktivitetssporene internt innenfor prestegårdstunet, gjør det høye innslaget av dyrebein og senere også annet husholdningsavfall i disse lagene nærliggende å tolke dette området som et slags avfallsdeponi innenfor gården. Dette kan også støttes av at feltet ser ut til å ligge i utkanten av gårdshaugen. I løpet av senmiddelalderen (1400-tallet) ble det da også gravd en større avfallsgrop innenfor området.

Utover 1600-tallet er området ennå benyttet som en slags avfallsdynge, men det kan også være i denne perioden at det blir oppført et bygg som vi hittil ikke kjenner funksjonen til. Helt i den østre delen av feltet ble det påvist en kraftig grunnmur som hviler på et lag som ble datert til 1600-tallet. Kanskje er dette et eldre fjøs? Forhåpentligvis finnes det muligheter for å få klarhet i dette i fremtiden.

Dette innlegget ble først publisert på NORARK-bloggen 3. januar 2017.