Det er sjelden at de viktige strategiske beslutningene blir besværlige. Etter min erfaring er det avgjørelser i saker som angår enkeltforskere og spesielt mindre bevilgningssaker som kan avstedkomme besvær.

Behandlingen av store saker og strategisk viktige spørsmål skaper engasjement. Det kan godt være stor saklig uenighet om prioriteringene, men det er sjelden disse avgjørelsene resulterer i personlige motsetninger mellom leder og medarbeidere eller mellom enkeltforskere.

Behandlingen av søknader om faglige reiser, kongressdeltagelse, tildeling av driftsmidler til internfinansierte prosjekter samt disponering av utstyr og teknisk-administrativt personell fører lettere til konflikt.

Slike søknader omfatter som regel små pengebeløp og enkeltvis vil de kunne innvilges. Men når det kommer mange søknader må man prioritere. Noen får ja på sine søknader. Andre får nei. Utfordringen ligger da i å forklare og begrunne hvorfor du som leder har avslått en søknad, men innvilget en annen. Ved å gi en saklig begrunnelse for din beslutning reduser du faren for bråk.

For å være føre var, kan det lønne seg å være tydelig på kriteriene du vil legge til grunn når søknader skal vurderes. Kriteriene bør være kjent før du inviterer medarbeiderne til å skrive søknader.

Selv mener jeg at slike søknader (om tiltak) bør vurderes opp mot følgende kriterier:

• hva er det forventede faglige utbyttet av tiltaket
• hvordan understøtter tiltaket vedtatte strategier
• hvordan vil tiltaket bidra til å styrke samarbeidet innad i fagmiljøet og på tvers i institusjonen
• hvordan vil tiltaket bidra til å styrke det internasjonale samarbeidet og samarbeidet med andre norske institusjoner
• hvordan vil tiltaket bidra til å styrke forskningen og den faglige utviklingen til forskeren/faggruppen som har fremmet søknaden
• hvordan vil denne bevilgningen påvirke den totale ressurssituasjonen i enheten og muligheten til å finansiere andre tiltak
• hva oppleves som rettferdig
• hva er de negative konsekvensene ved avslå søknaden?

Vi må ha forståelse for at den som søker om pengestøtte vil vektlegge argumentene annerledes enn vi som ledere. I akademiske miljøer er man svært opptatt av ”rettferdighet”, og mange mener at rettferdighetsprinsippet bør veie tungt ved vurdering av søknader. Det kan for ledere oppleves bekvemt å bruke samme tenkning, men noe blir skadelidende.

Den eller det som blir skadelidende av en slik rettferdighetstenkning er institusjonen, faget og forskningen som ikke får tilført ressurser der hvor de gir størst effekt. Er det rettferdig?