De av oss som daglig leser Aftenposten og Dagens Næringsliv har de siste ukene kunnet følge to parallelle artikkelserier som begge berører temaet forskningsledelse.

Den ene startet da DN den 9. januar hadde overskriften: Hudfletter Universitetet i Oslo; Universitetet i Oslo lider under “organisert anarki” og en altfor tilfeldig rekrutteringspraksis, ifølge en konsulentrapport fra McKinsey. I samme avis kunne man 4 dager senere lese overskriften ” - Vi skrek til hverandre og var ferdige med det”. Det var overskriften til en artikkel som refererte fra rettsforhandlingene i avskjedigelsessaken mot professor Arnved Nedkvitne ved Universitetet i Oslo.

I de etterfølgende dagene har det blitt presentert et stort antall artikler, kommentarer og leserinnlegg både i DN og Aftenposten som omhandler kjernepunktet i begge sakene:
- Hvordan skal forskningsinstitusjoner og forskere ledes?
- Hvordan skal forskere forholde seg til sine ledere?

Siden jeg selv er leder ved en forskningsinstitusjon synes jeg det har vært spesielt interessant å lese hvordan rollen som forskningsleder oppfattes å være, hvordan jeg forventes å arbeide, hvilken nytteverdi forskerne ser av det jeg gjør og til slutt hvilke kompetansekrav som bør stilles til oss forskningsledere. Det har framkommet noen synspunkter i de siste ukene som har fått det til å rykke i skrivefingeren.

Det har blitt framsatt påstander og synspunkter om oss forskningsledere og om forskningsledelse som jeg er sterkt uenig i. Jeg har håpt at noen andre tilhørende gruppen forskningsledere skulle komme inn på arenaen og si noe om hvordan det er å lede forskere. Så langt har ingen tatt utfordringen så jeg plukker opp hansken. Jeg vil denne bloggen forsøke å si noe om hvordan verden ser ut fra min plass i korridoren.

Det som tente meg nok til at jeg banet meg vei ”ut av skapet” var uttalelsene professor Kristian Gundersen ved Universitetet i Oslo kom med i Dagens Næringsliv 13. januar. Uttalelsene var knyttet til oppsigelsessaken mot Arnved Nedkvitne.

Kristian Gundersen uttalte følgende:
- Saker som dette ble håndtert mye bedre før i tiden. Da skrek vi til hverandre i korridorene og så var vi ferdige med det. Nå er det gått prestisje i byråkrati og ledelse ved Universitetet.

Videre i samme artikkel står det:
Gundersen mener det er akademikeres jobb å være kritiske, også til sin egen ledelse, og at dette må det være takhøyde for innen akademia.
- Det må gjelde helt andre regler i vitenskapelige institusjoner enn på andre arbeidsplasser. Fordi ellers ender vi opp med et sensurert akademia. Vi må kompromissløst søke sannheten, det ligger i jobbens natur. Da er det bedre at vi av og til feiler på den andre siden, sier professoren til DN.

Allerede etter å ha lest dette følte jeg umiddelbar trang til å ta til motmæle, men det toppet seg da jeg så følgende uttalelse fra Gundersen:
- Ifølge biologiprofessor Kristian Gundersen er det per definisjon ikke mulig å mobbe en overordnet.
Universitetet har lagt stor vekt på Nedkvitnes krenkende uttalelser om overordnede.
- Men det går ikke an å mobbe oppover, sier Gundersen
Arbeidsmiljølovens definisjon av mobbing i arbeidslivet støtter dette synet. Der legger det vekt på at det skal være ubalanse i maktforholdet for at det kan kalles mobbing.

Jeg fikk ikke mindre adrenalinfyring av å lese Lederen i DN samme dag. Den refererte til uttalelser professorene Hans Petter Graver og Janne Haaland Matlary hadde kommet med i forbindelse med McKinseys UiO rapport. I følge DN skal Graver ha uttalt at ”ledelse ikke betyr noe, fordi grunnforskning er en aktivitet som hverken kan ledes eller styres”. Mens Haaaland Matlary ”synes å mene at vi er på vei inn i diktaturet hvor forskningen politiseres og professorene sensureres”.

Jeg har ikke tenkt å starte en polemikk med den før omtalte damen og de herrene professorer, men jeg vil forsøke å skrive om små og store hendelser i en forskningsleders hverdag her på forskning.no.

Noen ganger vil jeg komme med generelle betraktninger om forskningsledelse mens andre ganger vil jeg skrive om konkrete hendelser og erfaringer jeg har gjort meg i lederjobben.