Norge kom for fullt med i EUs rammeprogram (RP) for forsking gjennom tiltredelsen av EØS avtalen i 1994. Vi kom da med i det 4. rammeprogrammet. Nå er vi midt i det 7. rammeprogrammet (7RP). Mye har skjedd siden 1994 både innen Europakommisjonen i Brussel og ved de norske institusjonene som deltar i EU finansiert forskningssamarbeid.

EU forskningen har gjennom årene utviklet seg fra å være enkeltforskerdrevet til mer institusjonsdrevet. I de første årene var det entusiastiske enkeltforskere med et godt internasjonalt nettverk som sendte sine søknader til Brussel. Etter hvert som rammeprogrammet har økt og forskningsmulighetene gjennom EU har blitt større, har fokuset på EU forskning blitt sterkere på institusjonsnivå. De fleste norske FoU institusjoner har i dag en egen EU strategi med målsetting om å delta aktiv i EU forskning. Dette gjenspeiler seg i at de større institusjonene har egne EU kontorer eller medarbeidere med EU forskning som spesialoppgave. Dette er hovedsaklig medarbeidere med økonomisk administrativ kompetanse som støtter forskerne i deres arbeid. Som følge av denne tilnærmingen er dagens EU søknader i større grad enn tidligere et resultat av teamarbeid og de har en klarere institusjonell forankring enn det som var vanlig før.

Gjennom årene har kvaliteten på søknadene som sendes EU blitt bedre og konkurransen om midlene hardere. Tidligere kunne søknader som presenterte gode forskningsideer, men som hadde svakheter på andre områder bli finansiert fordi de konkurrerende søknadene også hadde sine åpenbare svakheter. I dag hører det til sjeldenheten at slike søknader finansieres. Min erfaring er at de aller fleste søknadene som blir finansiert er velskrevne, godt strukturerte og framstår som godt planlagte fellesprosjekter.

Lay-out er ikke uten betydning for de som skal evaluere søknaden. I tillegg er det viktig at bidragene som kommer fra de ulike prosjektdeltakerne er sydd sammen på en slik måte at prosjektet framstår som helhetlig. Det har vært vanlig å finne søknader hvor det er åpenbart at enkeltforskere har lagt inn sine ”babies” i en felles søknad. Slike søknader svarer ofte dårlig på utlysingsteksten. De kjennetegnes også ved at terminologi ikke brukes enhetlig gjennom søknaden, kvaliteten på engelsken er varierende og det legges i liten grad opp til samarbeid innen delprosjekter. Dette slås det hardt ned på under evalueringen.

Fram til og med 6RP ble det lagt vekt på at det skulle være god geografisk spredning på partnerne i konsortiene. Man ”måtte” ha med partnere fra Sør-Europa eller de nye medlemslandene i øst for å få god score. Det bidro til å trekke institusjoner fra disse landene mer med i EU forskningen og på den måten kan man si at det hadde en ønsket utjevningseffekt. Ved overgangen til 7RP skjedde det en endring. Det ble besluttet at man utelukkende skulle legge vekt på søknadenes kvalitet ved bedømmelse, og geografisk lokalisasjon av konsortiemedlemmene fikk mye mindre betydning enn før.

Mange europeiske forskergrupper har spesialisert seg på å hente ”hjem” EU prosjekter. De har profesjonalisert både søknadsskrivingen og driftingen av EU prosjekter. De har etablert seg i velfungerende nettverk hvor de samme partnerne samarbeider i prosjekt etter prosjekt. Nettverkene har tidlig tilgang på informasjon om nye utlysinger og de har påvirkningskraft når utlysingstekster skal skrives. Disse veletablerte gruppene kan teknikken med å skrive gode søknader. I tillegg har de fått gode CVer og publikasjonslister gjennom tidligere deltagelse i EU prosjekter. Som en konsekvens av dette har de stor suksess i evalueringer og tildeles stadig vekk nye prosjekter. Det er vanskelig for forskergrupper som står utenfor de etablerte nettverkene å komme med på deres søknader og de er vanskelige å slå i evalueringer.

Rundt omkring i Europa har det etablert seg flere firma og frittstående konsulenter som lever av å skrive EU søknader for andre. De er generalister som i begrenset grad gir råd om forskningsideen og forskningsarbeidet som skal gjennomføres i prosjektet. Mange av dem er derimot meget dyktige salgsagenter som kan lage en ”glossy” presentasjon av ”implementation/management”. I det legger jeg at de kan lage en nesten perfekt beskrivelse av hvordan prosjektet skal ledes og administreres. Det er vanskelig å unngå å gi disse søknadene høy score under evalueringen. Erfaringer fra gjennomføringsfasen har derimot vist at det ikke alltid er like blankt bak fasaden. Flere av prosjektene har blitt administrert på en helt annen måte enn beskrevet i søknaden. Det har altså vært dårlig samsvar mellom konsulentenes ideelle beskrivelse og institusjonenes evne til å gjennomføre i henhold til beskrivelsen.

Det disse konsulentene særlig kan bidra med i en søknadsprosess er beskrivelse av ”Impact”, eller nytteverdi. De er ofte flinke til å selge prosjekter, forankre de opp mot relevante EU dokumenter og få fram at prosjektet enten kan bidra til en positiv økonomisk utvikling i Europa eller at resultatene i prosjektet vil gi bedre grunnlag for beslutning og offentlig forvaltning. I tillegg har de fleste konsulentene gode språkferdigheter og de er dyktige med lay-out slik at søknadene framstår som troverdige, godt gjennomarbeidet og planlagt.