Sannsynligheten for at du får spørsmålet er langt høyere dersom du inntar din lunsj i en bedriftskantine ved en finansinstitusjon i Osloområdet enn om du spiser din matpakke i en kantine på et norsk universitet eller forskningsinstitutt. Prestisjen knyttet til det å kunne svare ja, er også langt høyere blant de som er på ”børs” enn de som jobber i ”katedral”.

Hvorfor er det sånn, og hva betyr det for utviklingen av samfunnet vårt? Det er spørsmål jeg ønsker at noen forsker på. Er det arv eller miljø? Jeg vil som folk flest anta at det er miljøfaktorene som er avgjørende for utviklingen. Og det mener jeg det er relevant å få vite mer om. Hvorfor?

Fra tidlig i høst har det vært en lang serie artikler i Dagens Næringsliv og Aftenposten som har dreid seg om trening, oksygenopptak, smøretips og oppkjøringen til ”Birken”. I utgangspunktet kunne det vært informative og interessante artikler om trening, helse og velvære. Men når de i tillegg fokuserer så sterkt på hvem som bedriver denne aktiviteten og når den underliggende tonen i artiklene er at de som gjør dette er veldig bra karer (og i noen tilfeller damer). Da blir jeg skeptisk.

Mange av de som har blitt intervjuet har uttalt at det å bruke fritiden på å trene seg opp til å gå ”Birken” har positiv innvirkning på deres lederskap og på teambygging. Her er vi inne i kjernen av det jeg finner betenkelig. For hvis påstanden gjentas mange nok ganger og av de riktige personene blir det til slutt en sannhet. Det skapes en ny myte.

Jeg mener det er viktig at forskningen bidrar til å avklare om denne myten er riktig eller usann. Dersom påstanden er sann burde flere ledere, meg selv inkludert, endre treningsopplegget, kjøpe nye ski og melde oss kollektivt på smørekurs. Ja, kanskje dette er noe vi burde kunne få vekttall for på BI, eller smørekursene burde inngå som en naturlig del av ledersamlinger på jobben?

Dersom myten er usann, bør det også fram. Ikke fordi jeg ønsker å ta fra folk skigleden, men for å få slutt på at folk som halser langs løypene i Nordmarka timevis hver uke påberoper seg at det bidrar til at de blir bedre ledere og teamdeltakere.

Jeg tror at viktige verdier og kvaliteter i samfunn blir skadelidende dersom tida du bruker på å krysse fjellet dra Rena til Lillehammer gjøres til en verdi man skal måles og vurderes ut fra. Hva om ledere heller brukte mer av fritida på å være sammen med familien, invitere gode venner til en hyggelig middag, jobbe i frivillige organisasjoner eller rett og slett på å bli bedre kjent med samfunnet utenfor jobben og smørebuene?

Jeg tror vi alle har godt av å møte mennesker med en annen erfaringsbakgrunn og andre interesser enn oss selv. Ikke minst mener jeg dette er viktig for oss ledere fordi vi sitter i posisjoner hvor vi daglig tar beslutninger som påvirker andres liv. Godt lederskap bygger etter min mening på evnen til å kunne forstå andre menneskers tenkesett, behov og handlinger.

Så Harald Eia, i neste programserie kunne du kanskje fokusere på moderne myter innen lederskap, hvordan de skapes og hva de betyr for det lederskapet som utøves. Det er ikke sikkert det vil være nødvendig å kryssklippe eller utelate resonnementer og argumenter for å slå fast at dette først og fremst handler om tro og ikke viten.