Nok en gang framstår Aftenposten og Dagens Næringsliv som mikrofonstativer for professor Kristian Gundersen. Disse to avisene har ved flere anledninger gitt Gundersen fritt spillerom til å forfekte det som etter min mening er en overdreven redsel for at universitetsledere skal overstyre sine ansatte.

Både Aftenposten og DN presenterer i sine papirutgaver den 2. februar 2010 artikler med ingresser som sier at Gundersen frykter at folk vil pålegge seg selvsensur, og at Nedkvitnesaken vil bli brukt til å temme universitetsansatte.

Gundersens uttalelser falt etter at Oslo tingrett ga Universitetet i Oslo medhold i at professor Arnved Nedkvitne kunne sies opp med den begrunnelse at han hadde kringkastet brev og eposter med krenkende innhold om kolleger og ledere, og fordi Nedkvitne gjentatte ganger nektet å stille til møter med ledelsen (DN, 02.02.2010).

Til Aftenposten sier Gundersen:
- Jeg synes dommen har et naivt forhold til ytringsfriheten. Den forutsetter at man alltid klart kan skille mellom trakassering og faglige argumenter.
- Det er et problem at ledelsen skal definere hva som er utilbørlige utsagn mot dem.
 

Jeg er enig med Gundersen og andre som mener at takhøyden må være stor innen akademia og at det må være stor toleranse for faglige diskusjoner og kritikk. Jeg er også enig med dem som hevder at det å drive aktiv fagkritikk er en forutsetning for den faglige utviklingen ved universitetet og at dette er et av fundamentene for den frie forskningen.

Som leder må jeg godta at mine meninger møtes med motargumenter og at mine beslutninger og strategiske vurderinger kritiseres av mine medarbeidere. Jeg har også stor toleranse for at det brukes kraftige uttrykk i diskusjoner så lenge det er mine synspunkter og beslutninger som kritiseres. Jeg har derimot mindre forståelse for at det skal være legitimt å ta mannen i stede for ballen. Som leder må jeg også akseptere at det i en opphetet diskusjon kan falle utsagn som rammer meg som person. Jeg aksepterer derimot ikke at dette gjentar seg flere ganger fra samme person.

Når det gjelder sjikanerende opptreden og bruk av krenkende språk og uttalelser overfor kolleger eller underordnede har jeg absolutt nulltoleranse. Da vil jeg straks gripe inn for å stanse oppførselen. Jeg mener også at jeg plikter å gripe inn for sikre mine medarbeideres helse og velferd i henhold til Arbeidsmiljølovens bestemmelser (Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.). På dette området er Arbeidsmiljøloven klar. Den har som formål:
- å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet.

Etter min vurdering vil dommen i Nedkvitnesaken ha minimal betydning for ytringsfriheten til norske forskere. De aller fleste forskere er dyktige til å skille sak og person når de argumenter og diskuterer, og ved å vise alminnelig god folkeskikk avstår man fra å trakassere eller komme med krenkende uttalelser om andre. I de få tilfellene det skjer mener jeg at vi ledere både må ha rett og plikt til å gripe inn og si i klartekst til den det gjelder at man ”må oppføre seg som folk”, for å bruke et folkelig uttrykk.