For snart ett år siden sa vår direktør at vi skulle omorganiseres. Vi har hatt samme organisasjonskart i mange år og det har skjedd mye siden forrige gang vi ble omorganisert. Rammebetingelsene for virksomheten har endret seg, nye sykdommer har kommet til landet, teknologien vi bruker utvikler seg stadig og antall medarbeidere har økt. Vi har vedtatt nye mål og strategier. De fleste innser at organisasjonen må endre seg.

Vår direktør er en klok mann og han la opp til en prosess som skulle sikre best mulig oppslutning om den nye organisasjonen. Han engasjerte en konsulent som ga råd om gjennomføring av prosessen. Han involverte medarbeidere fra alle deler av organisasjonen i arbeidsgrupper som gjorde analyser og kom med forslag til endringer. Endringsforslagene ble så sendt på høring til alle ansatte og enheter og alle har hatt muligheten til å uttale seg. Deretter gikk direktøren i tenkeboksen og kom tilbake med et organisasjonskart som han mener er det beste for Veterinærinstituttet i dag. Innstillingen ble sendt til fagorganisasjonene for drøfting og forhandling. Der står saken nå. Vi andre venter.

Prosessen har tatt lang tid. Noen mener den har tatt for lang tid. Andre mener at det har gått for fort og at direktøren burde ha tatt seg enda bedre tid før han konkluderte. Vår organisasjon med sine 370 ansatte er vel som andre småsamfunn. Vi har alle typer mennesker. Vi har Solan-typene som bare tripper etter å komme i gang med omorganiseringen. Vi har også Ludvikene som synes alt er fàli og håper at omorganiseringen i minst mulig grad skal berøre dem. Direktøren, som er vår Reodor, må ta hensyn både til Ludvikene og Solanene. Og i mens arbeider tiden på hans side. Vi blir stadig mer fortrolige med det nye organisasjonskartet og gjennom allmøter, seksjonsmøter, diskusjoner i kantina og på kontorer økes aksepten for endringene.

Vi mennesker er tilpassningsdyktige og vi kan tåle til dels store forandringer bare vi får litt tid til å forberede oss. Det har jeg selv erfart det siste året. Min far døde i vinter i en alder av 85 år. Han var en klok mann. Da han nøyaktig to år tidligere fikk diagnosen lungekreft begynte han å forberede familien på at han snart skulle dø. Han varslet en omstilling som ingen av oss var forberedt på eller ønsket.

Sammen med et av barnebarna gikk han gjennom gamle album og bilder og fortalte hvem de ulike personene var. Bildene ble scannet og bearbeidet i photoshop og nå har vi alle fått ei bok med stamtavle i ord og bilder.

Han tok for første gang initiativ til å snakke om sin egen barndom og oppvekst. Han var født utenfor ekteskap i en småbrukerfamlie. Vi visste at det var økonomisk vanskelig og sosialt stigmatiserende å være annerledes. Nå fortalte han barn og barnebarn hvordan han hadde opplevd det.

Et halvt år før han døde samlet han oss fire barna og gikk gjennom sin egen begravelse. Han var ingen kirkegjenger, men han ville ikke stikke seg ut så det fikk bli tradisjonell begravelse. Han hadde ett ønske. Presten skulle ikke si mer en høyst nødvendig og han ba en av oss holde minnetalen.

Jeg har alltid hatt et godt forhold til min far, men vi pleide ikke snakket så mye om personlig ting. Nå visste vi begge at det ikke kunne utsettes. Vi fikk mange gode samtaler og jeg husker godt en av de siste gangene jeg besøkte han. Han spurte om det var mer vi skulle snakke om. Jeg tenkte meg om og fant i grunnen ut at det var det ikke.

Jeg var heldig å få være hos han det siste halvannet døgnet og han sovnet rolig inn med store deler av familien omkring seg. Det var ingen dramatikk og vi gjorde som vi pleier å gjøre når vi samles. Vi drakk kaffe og pratet.

Min mor som har Alzheimer var også med oss. Hun har sine gode dager og denne dagen var hun forholdsvis klar. Hun visste at mannen hennes var alvorlig sjuk og hun var forberedt på at han kom til å dø av sjukdommen. Nå lå hennes kjæreste og ektemann gjennom 60 år død i senga og hun satt der og holdt hånda hans. Barn og barnebarn satt og sto bak henne. Da kom kommentaren som så betegnende beskriver hennes realisme og omstillingsevne.
” Ja, ja, sånn går det når man blir gammel , ja, ellers ville det blitt fullt”.

Hennes kommentar er også beskrivende for hvordan jeg selv opplevde døden og tapet. Det kom aldri noen sterk sorgreaksjon etterpå. For meg var den vanskeligste perioden rett etter at han var blitt syk. Det var vanskeligere å følge han til sykehuset for å få tatt de diagnostiske prøvene av lungene enn å sitte ved dødsleiet hans. Da hadde jeg rukket å forberede meg og jeg var klar for omstillingen som ville komme. Det var heller ikke så vanskelig å holde minnetalen i kirka for sorgen jeg bar på føltes ikke så tung.

Denne historien forteller meg at man kan ha mye å tjene på å bruke tid på å forberede endringer som oppleves vanskelig. Direktøren ved Veterinærinstituttet har vært klok når han har tatt seg god tid og involvert medarbeiderne i omstillingsprosessen. I løpet av denne perioden har mye skjedd inni hodene våre. Vi er trolig nå klare for å akseptere endringer som vi ville vært motstandere av for få måneder siden. Hvis så er tilfelle har prosessen vært vellykket.