Jeg leder for tiden to avdelinger ved Veterinærinstituttet og har ansvaret for ca 140 medarbeidere fordelt på 10 seksjoner/laboratorier. Vi er en linjestyrt organisasjon med nasjonalt beredskapsansvar og jeg sitter med totalansvaret for aktivitetene i disse 10 enhetene. Med et slikt ansvar er det nærliggende å føle behov for å være tilgjengelig og informert til enhver tid også i ferien. Moderne telefon- og datateknologi gjør det enkelt uansett hvor man måtte befinne seg.

Jeg har nettopp kommet hjem etter 3 uker sammenhengende ferie og jeg har i denne perioden ikke lest eller sendt en eneste e-post, ringt eller mottatt jobbtelefoner. Så langt jeg kan se har mitt totalfravær ikke resultert i problemer.

Mens jeg har vært borte har det til enhver tid vært en seksjonsleder i hver avdeling som har hatt avdelingsdirektørens ansvar og myndighet. Flere seksjonsledere har byttet på å ha ansvaret. På den måten har flere fått prøve seg som vikarierende avdelingsdirektør.

For meg er det et bevisst valg å ikke være aktiv i forhold til jobben når jeg ferierer. Det er flere grunner til det.

Ved å holde meg unna e-posten og telefonen har jeg fått tre uker avslapping fra de daglige oppgavene. Jeg har ladet batteriene og jeg har kunnet bruke tid på familie, venner og andre aktiviteter. Det har gjort meg godt og jeg føler at jeg nå er full av energi og klar for en arbeidsintensiv høst.

I den grad jeg har tenkt jobb så har det vært på det overordnede strategiske området. Det er vanskelig i en travel hverdag å få nok tid og overskudd til å tenke langsiktig og overordnet. Både når jeg stabler ved, går i fjellet, fisker eller ligger på ei strand sveiper tankene innom jobben. Uten avbrudd kan jeg da reflektere over hvordan jeg selv fungerer på jobben og hvordan jeg kan bidra til at Veterinærinstituttet utvikles framover. Rett som det er popper det opp ideer som jeg kan ta med meg tilbake til kontoret. Ferien kan derfor også være ei produktiv tid.

Beredskap i Veterinærinstituttet handler ikke bare om å sikre nødvendig diagnostisk kapasitet og kompetanse eller rådgiverkompetanse. Ved å gi seksjonslederne erfaring fra avdelingsdirektørrollen bidrar jeg til å styrke instituttets organisatoriske beredskap. Min tanke er at dersom jeg i morgen får en taksten i hodet, så finnes det andre i instituttet med tilstrekkelig innsikt og erfaring til kunne overta mine funksjoner og dermed sikre ”business as usual”.

De som har vikariert har måttet vurdere og håndtere de sakene som har kommet inn på mitt bord. Noen saker har blitt liggende til jeg er tilbake, mens andre saker har blitt løst i mitt fravær. Det er flere måter å løse en oppgave på og fortsatt komme fram til samme eller like godt resultat. Jeg er opptatt av at vikarene skal få prøve seg på egen hånd uten å ha meg hengende over seg voktende og instruerende.

Dette er ledertrening i praksis, og for å få maksimalt utbytte av ledertreningen velger jeg å holde ”fingrene av fatet” mens vikarene styrer. Vikarsjefene skal slippe å oppleve at jeg sitter ett eller annet sted i cyberspace og kontrollerer dem mens jeg egentlig er på ferie. Jeg våger å slippe taket noen uker og jeg har tiltro til mine stedfortredere. Gjennom å vise dem tillit får jeg dem også til å ta ansvar. Da kan jeg feriere i forvissning om at det ikke er kaos når jeg kommer tilbake på kontoret. Og så lenge jeg ikke hører noe går jeg ut i fra at alt er bra. Jeg er sikker på at de ringer den dagen det brenner.