Denne uken har jeg vært på konferanse. Det er gjerne både nyttig og tankevekkende.

Konferansen, European Science Open Forum eller ESOF 2010, fant sted i Torino i Italia. I en kaffepause ble jeg oppmerksom på en liten løpeseddel som skulle vekke interesse for et italiensk forskningssenter som kaller seg Observa - Science in Society.

Den stilte følgende spørsmål: ”According to young Europeans, which is the most serious risk for our health?” Det var mulig å krysse av for fire alternativer for hva som er den mest alvorlige risiko for helsa vår. Forurensing fra biler, å bo nær atomkraftverk, nye epidemier eller genmodifiserte organismer (GMO).

Noen mener åpenbart at GMO hører hjemme i et slikt selskap. Spørsmålet er om de er unødvendig bekymret. Personlig er jeg ikke i tvil om at for eksempel stillesitting, fedme og feilernæring er langt mer alvorlige trusler for dagens unge europeere. Men det ble ikke nevnt på løpeseddelen.

På den sesjonen hvor jeg selv holdt foredrag dreide første spørsmål fra salen seg om noe av det samme. Gir dagens grenseverdier en god nok beskyttelse mot helsefaren som GMO i maten i Europa representerer? Svaret burde være enkelt, men har problemer med å nå frem.

EU skiller mellom GMO som er godkjent for bruk i mat, og GMO som ikke er godkjent. En absolutt forutsetning for godkjennelse er at den aktuelle GMO ikke representerer en helse- eller miljørisiko, uansett hvor stor andel den utgjør i et produkt. EU har nulltoleranse for GMO som ikke er godkjent.

Den store forvirringen skyldes flere forhold. Et viktig forhold er EUs krav om merking av produkter som inneholder mer enn 0,9% godkjent GMO. Feilaktig tror mange at denne grensen er en grense myndighetene har satt for hva som er akseptabel helsefare.

Grensen er utelukkende ment å gi forbrukerne valgfrihet. Sånn sett kunne den like gjerne vært 1, 2 eller 5%. Norge var først ute med en slik grense og valgte i sin tid 2%, men har senere valgt å følge EU på 0,9%. Japan og Korea praktiserer 5%. I USA er merking frivillig, og uten konkret grenseverdi.

Den viktigste årsaken til nulltoleranse for GMO som ikke er godkjent er nettopp usikkerhet rundt helserisiko. Så lenge helse- og miljørisiko ved en konkret GMO er utilstrekkelig vurdert, vil ethvert produkt som inneholder den aktuelle GMOen være forbudt i EU.

GMO som ikke er godkjent har ved flere anledninger blitt påvist, også i Norge. Sånn sett kunne dette representere et mulig helseproblem. Heldigvis har det alltid dreid seg om svært små mengder (mindre enn 0,1%). Ingen av de påviste ikke-godkjente GMOene har hatt egenskaper som skulle tilsi at de utgjør en mulig helserisiko. De fleste har allerede blitt godkjent til bruk i mat i andre land, og søknad om godkjenning har vært under behandling i EU. Problemene så langt har hovedsakelig fått handelsmessige og økonomiske konsekvenser.

GMO som ikke er godkjent kan i helt spesielle tilfeller utgjøre en helse- og/eller miljørisiko. Derfor har min egen forskningsgruppe jobbet spesielt med å utvikle analysemetoder for å kunne påvise og etterpå studere og beskrive slike GMOer. Det er for sent å begynne å utvikle slike metoder den dagen man eventuelt trenger dem. Vårt håp og vår forventning er at det ikke oppstår en situasjon der våre metoder vil være nødvendige.

De færreste av oss bekymrer oss for brann eller alvorlige trafikkulykker i det daglige. Men vi har røykvarslere, brannslukningsutstyr, ABS-bremser og bilbelter. Sammen med forsikringene utgjør dette viktige deler av vår private beredskap. Gode GMO analysemetoder er viktige deler av vår offentlige beredskap.