Tittelen kan leses både som spørsmål, og som et utrop eller en konstatering, så lenge jeg ikke har satt avsluttende tegn. Så hvordan står det til på mitt fagområde: Mat og genmodifisering?

Forrige uke fikk  vi en kraftig påminnelse om at det er vanskelig å forberede seg på alle muligheter. Naturen fremstår jevnlig som veldig uforutsigbar og brutal. Noen vil sikkert konkludere med at vi derfor ikke bør genmodifisere planter eller dyr. Har de et poeng?

Ser vi nærmere på naturkreftene, enten de forholder seg til vulkaner eller arvestoff, så er det ofte slik at det vi opplever som uforutsigbart egentlig er svært forutsigbart. Bare med det vesentlige forbeholdet at vi vet at, men ikke når, en konkret type hendelsen vil inntre. Dette er en viktig forutsetning for å kunne vurdere risiko og ta stilling til om den skal aksepteres eller ikke.

Alle de følgende forholdene har vært kjent i mange år:

1. Vulkaner på Island vil med noen års mellomrom ha utbrudd
2. Flere av de aktive vulkanene på Island ligger under isbreer
3. Utbrudd av vulkaner under isbreer fører til kraftig askeutslipp til atmosfæren
4. Den dominerende vindretningen fra Island går fra vest mot øst, dvs. mot Norge og Europa
5. Vulkanaske kan skape alvorlige problemer for flymotorer

Så da burde vel egentlig både myndigheter og flyselskapene vært godt forberedt på det vi nå har opplevd? Har de ansvarlige bare valgt å late som ingenting og håpe at det som nå har skjedd ikke skulle skje mens de selv har ansvaret? Eller har de faktisk blitt like overrasket som vi andre som ikke har ansvaret for å vurdere risikoscenarier for samferdsel?

Vi som skal vurdere om en genmodifisert organisme (GMO) er trygg må forholde oss til veldig mange mulige scenarier. Vi kan lære svært mye av det gode arbeidet som er gjort av biologer og genetikere før oss. For eksempel vet vi temmelig mye om hva som kan skje når fremmede arter blir innført til nye kontinenter. Vi vet også mye om hvordan gener kan spres i en populasjon når genene gir eieren konkurransefordeler eller -ulemper.

Likevel er det mange ting vi vet temmelig lite om. En viktig del av risikovurderingen omhandler derfor å tenke utradisjonelt og forestille seg hendelser og forhold som er realistiske men likevel ikke er velkjente. Nøkkelordet her er realistiske. Det er nemlig veldig lett å tenke seg en haug med helt urealistiske scenarier.

Å ta forholdsregler mot urealistiske scenarier er både dyrt og dumt, i de fleste tilfeller. Men i noen svært sjeldne tilfeller kan det likevel ende opp med å være fornuftig. Jeg kan med sikkerhet fastslå at vi aldri vil klare å tenke på alle eventualiteter. Så da returnerer jeg til spørsmålet om vi skal akseptere den risiko vi står overfor? En del av svaret er knyttet til om vi skal akseptere å gå glipp av de eventuelle fordelene.

Vi har utviklet et samfunn som er avhengig av flytrafikk. Det gjør det mulig å yte rask hjelp til mennesker i nødsituasjoner, frakte folk på ferie, jobbmøter og konferanser, eller ferskvarer fra et kontinent til et annet. Jeg tror det er få som vil være villige til å avstå alle disse tingene, selv om noen sikkert kan unnværes. Å være forberedt på alt må derfor sees i et risiko-nytte perspektiv. Slik må det også være med genteknologien.