Et nytt fenomen brer om seg, særlig i universitetsmiljøer i USA. Fenomenet omtales som biohacking. Biohackere er personer som arbeider med biologiske byggeklosser utenfor formelle laboratorier, og som oppfatter seg som en del av en bevegelse som er opptatt av fri flyt av informasjon og kunnskap. Med denne bevegelsen har genteknologien nådd vanlige folks kjøkkenbenk.

Genteknologi kan fremstå som teknisk krevende og vanskelig å forstå. Men egentlig er det ganske enkle prinsipper som benyttes. For noen tiår siden var det å lage en genmodifisert organisme (GMO) svært krevende. Siden da har de største utfordringene gradvis blitt overvunnet, og i dag er det fullt mulig for lekfolk å lage en primitiv GMO selv.

Begrepet hacker er først og fremst kjent i forbindelse med datamaskiner og dataprogrammering. En hacker oppfattes ofte negativt, som en som forsøker å bryte seg inn i andres datamaskiner eller lage virusprogrammer som infiserer og ødelegger andres maskiner og filer. Men en hacker kan også være en person som arbeider for og selv lager gratis programvare, altså en som har et antiautoritært forhold til utvikling av dataprogrammer. Endelig mener noen at en hacker kan være en som setter sammen elektronikk og datakomponenter på nye og kreative måter.

Da blir bildet av en hacker mer som en person som ønsker seg spredning av kunnskap, begrensninger i eierskap, og som prøver å bruke eksisterende kunnskap og teknologi til å skape noe nytt. Omtrent som å bygge med legoklosser. Mulighetene er tilnærmet uendelige, selv om klossene må passe sammen på sin begrensende måte. Hackeren er en som nekter å arbeide innenfor de begrensningene som følger med arbeidstegningene til et byggesett.

Hva har hacking med biologi og genteknologi å gjøre? Analogien til lego er klar: Også biologien kan i stadig større grad forstås som en masse byggeklosser som kan brukes på utallige måter til utallige formål. Jo flere av byggeklossene vi kjenner, og jo flere byggeklosser vi får til å passe sammen, jo mer avanserte ting kan vi bygge.

Arvestoffet (DNA) består av fire byggeklosser (A, C, G og T) som kalles baser. Et gen er en bit med arvestoff som koder for en konkret egenskap. Det er rekkefølgen av basene som avgjør hvilken egenskap genet gir. Dette kan sammenlignes med en tekst i en bok. Det er bokstavrekkefølgen som bygger opp ord og setninger. Et gen kan da sammenlignes med et tekstavsnitt, for eksempel et avsnitt i en kokebok hvor det beskrives hvordan du lager en bearnaisesaus.

Når man genmodifiserer tar man først ut et ønsket gen fra en art som inneholder det interessante genet. Deretter setter man genet inn i den arten man ønsker å endre på (gi en ny egenskap). Dette blir omtrent som å klippe ut avsnittet om bearnaisesaus fra en oppskrift i kokeboken og lime det inn i en annen oppskrift i en annen kokebok. Du har sikkert selv smakt bearnaisesaus på tradisjonell norsk biff, men ennå ikke på thailandsk fisk eller kreolsk kylling?

Den største teknologiske utfordringen når man vil genmodifisere er å få det nye genet inn i den nye arten og på plass et sted i alt arvestoffet som arten allerede har. Som på andre områder har kunnskap blitt bygget opp gjennom prøving og feiling. Det finnes nå flere eksempler på arter og celletyper som i liten grad motsetter seg å bli genmodifisert. Og det finnes enkle behandlinger som kan gjøre enda flere mottakelige.

Bakterier er blant de minst kompliserte livsformene vi kjenner. Det er derfor ikke uventet at det foreløpig først og fremst er noen bakteriearter som er mottakelige. I økende grad kan også mer komplekse livsformer gjøres mottakelige. Planter er blant de vanskeligste å modifisere, så vi vil nok ennå vente en stund før vi ser en plante som er utviklet av en biohacker.

Ennå er det svært begrenset hvilke GMOer en biohacker kan klare å produsere. Som med de fleste andre teknologier blir det stadig flere muligheter og rom for kreativitet og nyutvikling. Mange komponenter som kan brukes av biohackere kan kjøpes på det åpne marked. Det gjelder for eksempel kunstig fremstilte gener og enzymer til å klippe opp og lime sammen DNA. Det er også mulig å bygge sine egne laboratorieapparater for en billig penge.

Informasjonsteknologien har vist oss at store ting, både positive og negative, kan skje med utgangspunkt i enkeltpersoners private kreativitet. Kanskje vil biohacking gi oss nyttige resultater i nær fremtid. Det er selvfølgelig også grunn til å frykte misbruk. Derfor må vi følge med på utviklingen og ta nødvendige forholdsregler for å kunne forebygge eller begrense skadevirkninger.

Forbud mot kunnskapsutvikling og –formidling er ikke veien å gå. De som ønsker å få tilgang til kunnskap for å misbruke den vil uansett ikke ha vanskeligheter. I stedet vil jeg argumentere for økt fokus på hvordan teknologien kan brukes på en positiv og konstruktiv måte. For eksempel til å skape arbeidsplasser og en bedre fremtid for mange, ikke bare de mest ressurssterke. Historien har vist oss mange eksempler på at store og gode ideer ofte kommer fra små miljøer og enkeltpersoner.

Til slutt en liten merknad: Jeg oppfordrer ingen til å lage sin egen GMO, og vil presisere at alt arbeid med GMO er underlagt strenge lovreguleringer i Norge.