En månelanding er en stor visjon. Jens Stoltenberg gikk tilsynelatende høyt på banen i sin nyttårstale for to år siden. Men han var kanskje ikke så visjonær likevel?

I gamle dager fløt kloak fritt i gatene, avfall ble kastet vilkårlig og ingen tenkte på å hindre forurensing av luft og vann. Funn av avfallsplasser fra tiden før moderne sivilisasjon viser likevel at ideen om å samle dritten på en plass og skjerme omgivelsene er svært gammel.

Det er bred internasjonal enighet om at klimagasser, og ikke minst CO2, er et alvorlig forurensingsproblem. Hva bør man da gjøre? Samle gassene i et hull så de tilsynelatende er borte og slutter å gjøre skade? Så vidt jeg skjønner er det omtrent dette den planlagte CO2-lagringen handler om.

Rent bortsett fra det paradoksale i at man vil bruke oljekroner på å utvikle teknologien som skal redusere problemene som følger av den samme oljen, så er ideen om å grave ned søplet utdatert og lite visjonær.

Norge, norske kommuner og nordmenn er dessverre sinker på resirkulering på mange områder. Men i dag lærer våre barn at løsningen på avfallsproblemer ikke er å grave ned dritten, men å resirkulere den. Avfall er en ressurs! 

Kan CO2 og andre klimagasser være ressurser da? Ja, faktisk! Den viktigste ressursen på vår planet er vann. Med tilførsel av sollys klarer planter og andre fotosyntetiske organismer å omdanne CO2 og vann til sukker og gir på den måten grunnlag for alt levende vi ser rundt oss. Enorme mengder med CO2 ligger bundet opp i levende og dødt organisk materiale.

Den visjonære månelandingen bør derfor være å utvikle teknologi som gjør at vi kan utnytte CO2 som råvare for produksjon av biologisk materiale, biomolekyler som kan brukes til energilagring, som råvare for industriell produksjon, osv. Syntetisk biologi som jeg har blogget om nylig (2. sept.  og 10. sept. ) gir spennende muligheter. Men også annen teknologi kan være relevant i denne sammenheng.

Jeg utfordrer visjonære politikere til å tenke nytt, og samle en gruppe mennesker som kan tenke kreativt rundt bruken av CO2 og andre klimagasser som ressurs. Her må det forskes, og helst i Norge. Slik kan økologi og økonomi forenes i en ØCO2-visjon!