Hva er egentlig ren mat? Er naturlig det samme som ren? Og hvordan skal alle mennesker få oppfylt retten til ren og sunn mat?

Det finnes mange slags mikroorganismer, også i maten vår. Både blant bakterier og sopp finnes det ”snille” og ”slemme”. De ”snille” bidrar til å gjøre matvarer lettere å fordøye eller setter god smak. Eksempler er gjær i bakevarer, muggsopp i muggoster og melkesyrebakterier i surmelksprodukter. De ”slemme” gjør deg syk, eller får i beste fall bare maten til å smake og lukte vondt.

Maten vi nordmenn får kjøpt i butikken inneholder få ”slemme” mikroorganismer, og vi kan for en stor del selv velge om vi vil kjøpe mat med ”snille” mikroorganismer. Slik er det ikke alle andre steder i verden. Matvarer som ødelegges av mikroorganismer er blant de viktigste årsakene til fattigdom, sykdom og sult. Ikke bare fordi det blir mindre mat, men også fordi det i mange tilfeller ikke finnes alternativer til å spise den ødelagte maten.

I naturen lever et stort spekter av forskjellige arter av bakterier, sopp, små dyr og planter i et gjensidig samarbeids- eller konkurranseforhold. Samarbeid kan bl.a. bestå i å gi hverandre beskyttelse. En plante kan for eksempel gi ”husly” til en sopp som produserer giftstoffer som beskytter planten mot beitende insekter. Som regel er det flere som har lyst på den samme maten, så kampen om å komme først og forsvare sin ”eiendom” kan være sterk og involverer ofte et kjemisk forsvar (giftstoffer) mot konkurrenter.

Vi ser ikke alltid om en matvare inneholder giftstoffer. Hvordan vi dyrker planter har stor betydning for hvilke mikroorganismer som finnes i maten. Naturlige produkter kan i noen tilfeller være veldig bra og i andre tilfeller ha et stort innhold av skadelige mikroorganismer og giftstoffer. Naturlig er derfor ikke det samme som rent!

Mennesker har i hundrevis av år foredlet planter og dyr, og etter hvert også industrialisert matproduksjonen på åker og eng. Hensikten har vært å øke produksjonen og kvaliteten på avlinger, melk og kjøtt. Da har også mennesket påvirket samspillet mellom plantene som dyrkes og mikroorganismene i miljøet. Ofte har det gitt veldig gode resultater. For eksempel er innholdet av muggsoppgifter i landbruksprodukter i vår del av verden blitt mye lavere, og dermed blir færre alvorlig syke og dør av muggsoppgifter eller deres bieffekter.

I Afrika sør for Sahara er mais den viktigste matvaren. Insekter som angriper maisplantene, og særlig kornet, lager sår som slipper til muggsopper. Mange av muggsoppene danner spesielle giftstoffer som kan gi alvorlige helseskader, både umiddelbare og mer langsomme og snikende. Jo mer man kan redusere insektangrepene, jo mindre muggsopp og giftstoff havner i kornet. Dette problemet kan langt på vei løses. Men hvordan, og med hvilke konsekvenser?

I første omgang må de ødeleggende insektene stanses. Sprøyting er velprøvd, men medfører bruk av giftstoffer som kan spres til miljøet og som også kan ramme andre insekter og i noen tilfeller større dyr og mennesker. Med genteknologi har man utviklet genmodifiserte maissorter som selv produserer de insektdrepende stoffene. Med slike GMOer er faren for spredning til miljøet betydelig redusert, og effekten mot insektene så god at mengden muggsoppgift i maisen blir mye mindre. Spørsmålet er om man bør dyrke slike GMOer?

Enten bonden velger sprøytemiddel eller GMO koster det penger, med mindre GMO-frøene blir tatt av egen avling eller er gratis. Ofte er det samme firma som produserer både sprøytemiddel og GMO. Bondens valg må da i utgangspunktet bygge på en avveining av økonomiske og miljø- og helsemessige forhold. Så enkelt er det likevel ikke.

Mange u-land ønsker å eksportere landbruksprodukter til Europa. Velger et land å godta dyrking av GMO vil det med stor sannsynlighet gå hardt ut over landets muligheter til å eksportere til Europa. På den annen side vil eksport lett kunne føre til at vi som har råd kjøper de beste (reneste) produktene og lar fattigere folk sitte igjen med de billigere og urene produktene.

For mange, særlig i Europa, oppfattes GMO som urent, og sterke krefter jobber for å utbre dette synet til andre deler av verden. Spørsmålet jeg stiller er om vår definisjon av urent i denne sammenheng tar hensyn til muggsoppgiftenes betydning i for eksempel Afrika? Er det bedre for fattige folk i u-land å spise naturlig muggsoppforgiftet korn enn å spise GMO? Jeg tror ikke det. Derfor må vi se på hvilke alternativer som finnes. Jeg hevder ikke at GMO er løsningen, men jeg synes det er uetisk å avvise GMO kategorisk.