I fjor høst virkeliggjorde jeg en gammel drøm: Kino i stua.
Harry, kan du si. Men jeg er nå engang en lyd- og bildemann, en sanselig person.
Allerede som gutt var jeg opptatt av sanseinntrykk. Jeg fikk et View-Master stereoskop da jeg var sju år gammel. Når jeg fikk penger etter å ha støvsuget stua eller klippet gresset, brant myntene i neven min. Da beintråkket jeg ned på sykkelen til altmuligsjappa i Horten og kjøpte enda et View-Master bildehjul med tredimensjonale bilder. De lå og støvet ned i utstillingsvinduet, og jeg var den eneste avtakeren. Nye partier ble ikke hentet inn.
Jeg var oppslukt og betatt av optiske bedrag. At to bilder fotografert i litt forskjellig vinkel kunne gi dybdefølelse, en opplevelse av at bildet forsvant inn i uendeligheten eller kilte meg visuelt på nesa, var for meg magi. Jeg lærte meg å tegne stereoskopiske tegninger i margen på skolebøkene, og disiplinerte øynene til å skjele fra hverandre slik at venstre øye traff venstre tegning og høyre øye traff høyre tegning, og sim salabim – stod noen streker ut av arket og andre innover.

Denne evnen til å se på stereobilder uten stereoskop har jeg beholdt til den dag i dag.
I brosjyrene for View-Master var det også et lysbildeapparat med to lamper, to linser og to bilder på skjermen, polarisert vinkelrett på hverandre. Med den rette type lerret som ikke ødela polariseringen og tilsvarende polaroidbriller kunne man se tredimensjonale bilder i stort format. Dette lysbildeapparatet var min uoppnåelige drøm.
Den lille altmuligbutikken i Horten er borte for lenge siden. View-Master finnes kanskje ennå i leketøysbutikkene, men de tåpelige eventyrfortellingene som selges sammen med dem er bare en blek avskygning av min barndoms fargerike hjul med bilder fra alle verdensdeler, under vannet, i verdensrommet og bortenfor …
Norge er et lite og tåpelig land å vokse opp i for en gutt med sånne drømmer. Særlig når de blir gjemt bort i en småby der drømmer støver bort i døende småsjapper.

Nå, mange år seinere, ser jeg at andre gutter på min alder og eldre drømte de samme, sanselige drømmene. Noen få av dem kom så langt at de klarte å skape mektige visuelle epos: 2001 – A Space Odyssey, Star Wars, Star Trek. Vi andre fikk gleden av å oppleve skaperverkene deres.

Tredimensjonal film var i mange år en drøm. Riktignok ble det gjort forsøk i USA på femtitallet med rødgrønne bilder og tilsvarende briller, men her i landet ble det aldri noe av. 3D-brillene ble latterliggjort. Alle nye medieteknologier blir latterliggjort.

En kort periode klarte en visjonær nordmann å holde liv i en tredimensjonal Imax-kino på Aker brygge i Oslo. Jeg var på den nest siste forestillingen, der et utdrag av animasjonsfilmen ”Ants” ble vist i Imax 3D. Men så ble hele kinoen lagt ned. ”Den lønte seg ikke”, fortalte den unge billettselgeren. Trekassene stod allerede klar i foajeen for nedpakking av de mekanisk-optiske kunstverkene som 3D-Imaxprosjektørene var.

Norske kulturmyndigheter kunne kanskje reddet denne eneste salen i Norge for kinoformatenes konge, og kanskje til og med utnyttet den for å vise det praktfulle landet vårt for turister i egenproduserte Imax 3D-filmer, men har isteden valgt å satse stort på 1700-talls museumskultur fra kontinentet nede i Bjørvika.

Nå har digitalkinoen endelig gjort det mulig med lønnsom 3D-kino. Det nye Ringen kinosenter i Oslo viser slike filmer regelmessig, og flere kinoer kommer sikkert til etter hvert.

Det rare er at jeg har mistet noe av gløden. Det er akkurat som om teknologien blir likegyldig når den flytter inn i datamaskinenes digitale tomrom. Der inne er det ingen avstand mellom abstrahert drøm og konkret virkelighet.

Jeg opplever sørgmodig at det bare sjelden frister meg å dra ned lerretet i stua og la meg omhylle av Dolby True HD femkanals bedre-enn-CD-lyd og se sylskarpe bilder i tussmørket.

Det neste som kommer, er hjemmekinoens svar på Walkman: 3D videobriller. De latterliggjøres også i dag, men blir snart like naturlig som joggere med øreklokker.

Om fem til ti år vil vi kunne ta på oss briller og snu oss rundt i imaginære landskaper, eller se 3D-filmer i kinokvalitet, strømmet direkte fra nettet. De samme brillene vil legge så mange visuelle informasjonslag som vi måtte ønske oppå virkeligheten når vi er ute og går i gata. Det blir som når vi skrur av forskjellige lag i Google Earth, bare at Google Earth erstattes av Real Earth.

Alt dette kommer. Og jeg syns fortsatt det er spennende å tenke på. Jeg gleder meg til lyd og bilde blir virkeligere enn virkeligheten. Alt i dag synes jeg lyduniversene inne i hodet fra ørepluggene på joggeturene er mer intense enn lyden ute i stuerommet fra det kostbare hjemmekinoanlegget. Lyd og bilde oppstår ikke der ute. Det oppstår inne i deg – i hjernen faktisk. Så det er der inne vi vil vinne det endelige slaget om sansene – og virkeligheten.

Men sanseligheten, den kroppslige opplevelsen av teknologisk trylleri er borte. Drømmen døde i et støvete utstillingsvindu en sommerdag på sekstitallet, da det aller siste View-Master bildehjulet i pappesken ble byttet i en svett femkrone fra en guttehånd.