Sykkelhjulet pløyer seg gjennom sleipe, gule lønneblader. Det er høst i parken, og jeg er på vei til jobb i forskning.no.

Sist søndag var jeg og min gamle, trofaste DBS Urban ute i Oslomarka i skarp septembersol. Halmstumpene pigget opp fra jordene rundt Maridalsvannet. Løvet glødet mot klar himmel ved Sandermosen.

I dag er det gråvær og hverdag. Hvor mange hverdager og søndagsturer har jeg igjen? Hva har jeg gjort for siste gang i livet mitt, uten at jeg ennå vet det?

Sånne spørsmål kommer etter at du har overlevd femti år og et hjerteinfarkt. Ennå kan jeg tråkke på i motbakkene, kjenne kreftene skylle gjennom kroppen. Hva om jeg stupte i denne motbakken?

Det ville ikke være noen stor tragedie. Jeg har hatt et godt og spennende liv. Jeg har fått oppleve det meste. Alt jeg kan forvente av livet nå, er gode repriser. Jeg har neppe flere store overraskelser i vente. Resten av livet blir variasjoner over kjente temaer.

Og det er ikke lite. Den kromatiske skalaen har bare tolv toner, men du kan trylle mange melodier ut over klaviaturet med disse tonene.

Likevel – det ville være trist hvis sist sommer virkelig var min siste. Jeg skulle så gjerne stikke nesa inn i en kvast med syrinblomster enda en gang. Svømme mellom nøkkerosene i et lite tjern. Gå langt og høyt, hvile meg på norsk fjell og se fjerne åser blåne i sommernatta.

Bare en gang til!

Og likevel vet jeg at dette barnslige ønsket kan ende i grådighet. Klamrer jeg meg til sommeren, så gulner livstreet, feller sleipe blader som klistrer seg fast til føttene og drar meg ned i det kalde, rå mørket som gaper mot meg et sted der ute i tida og tidløsheten.

Det eneste jeg har sikkert, er øyeblikket. ”Nå” er en knivsegg mellom juv av forgangen fortid og usikker framtid. Hver gang jeg svikter dette øyeblikket i grådig lengsel etter noe annet og bedre, eller klamrer meg til fortidas øyeblikk, da faller jeg.

En av mine kolleger i forskning.no skal skrive om ny forskning på nær døden-opplevelser. Det er slike opplevelser som klinisk døde mennesker har tatt med seg tilbake når de er gjenopplivet. De har sett seg selv utenfra, reist gjennom mørket mot fjerne lys og mot avdøde slektninger som tar imot dem.

Er dette hallusinasjoner fra ettergløden av døende hjerneceller, eller bevis på et liv etter døden? Nye forsøk skal undersøke dette. Hvis de klinisk døde har sett seg selv utenfra og har registrert hva som har skjedd med dem etter at EEG tegner en rett linje, har skeptikerne trolig et problem.

Raljering over nær døden-opplevelser har fra tid til annen krydret samtalen rundt lunsjbordet i forskning.no. Det har jeg – redaksjonens eneste troende - ikke tatt meg nær av. Min standardkommentar har vært: Jeg velger å tro på et liv etter døden, for man kan jo ikke bli skuffet.

Går du meg nærmere etter i tankesømmene, så mener jeg at alt for sterk interesse for det hinsidige er lengselen etter ”bare en gang til” hevet opp til et nytt nivå, den ultimate grådighet: Livet er ikke nok, du må ha ett til.

En slik grådighet spenner beina under deg selv. Du faller enda dypere fra knivseggen av intens nåtidig livsopplevelse og svikter ditt ansvar for å være tilstede for deg selv og dine medmennesker – i øyeblikket.

Likevel – det skal nå bli spennende da, å se om det er noe på den andre siden. Det er nemlig ikke helt riktig, at alt jeg kan håpe på er gode repriser av tidligere opplevelser. Det er en helt ny opplevelse jeg fortsatt har til gode, The Ultimate Ride i livets temapark.

Døden, here I come. Ya-hooo!